Helseminister Ingvild Kjerkol og Aleris-direktør Anita Tunold engasjerer seg i DN denne uken om den kraftige veksten i private helsetjenester. Begge har rett, men begge tar også feil.

Anne-Karin Rime
Anne-Karin Rime

De offentlige sykehusene og fastlegeordningen har i mange år slitt med betydelige kapasitetsutfordringer – ikke bare under pandemien. Norge har brukt, og bruker, mindre penger på den offentlige helsetjenesten enn land det er naturlig å sammenligne seg med.

Nye sykehus bygges gang på gang for små, med for høy beleggsprosent og for lav intensivkapasitet. Resultatet er godt kjent: Lange ventelister, for få senger og korridorpasienter – og ikke minst et kontinuerlig høyt press på de ansatte som gir mindre tid til pasientene.

Fastlegekrisen har gått fra vondt til verre. Den kritiske mangelen på fastleger gjør at over 150.000 pasienter nå står uten en fast lege. Fastlegene har forsøkt å bøte på dette ved å jobbe enda lengre dager, men strikken kan ikke strekkes lenger.

Fastlegekrisen er først og fremst en alvorlig pasientkrise – og den blir stadig verre.

Det er nettopp denne manglende satsingen på den offentlige helsetjenesten som har gitt grobunn for veksten i det kommersielle. Utviklingen er både forståelig og naturlig, men like fullt problematisk. Kombinert med endringer i individuelle rettigheter og persontilpasset medisin, truer dette grunnprinsippet om lik tilgang til helsetjenester – og forsterker følgelig sosial ulikhet.

Da holder det ikke å advare mot de private som «mørke skyer», som helseministeren gjør, hvis man ikke samtidig evner å gi den offentlige helsetjenesten et skikkelig løft. For veksten i private helsetjenester har ikke oppstått i et vakuum. Veksten er en direkte konsekvens av at det ikke satses nok på den offentlige helsetjenesten.

Dette skyldes tverrpolitisk unnfallenhet over år.

Private helsetilbud kan være et nødvendig supplement til det offentlige. På flere områder fungerer dette som nyttig avlasting. Dette er både viktig og riktig. Men utviklingen vi er vitne til nå handler om noe annet.

Aksepterer vi mer todeling av helsetjenesten, der størrelsen på lommeboka avgjør hvor god helsehjelp du får, bryter vi med grunnleggende verdier og likhetsprinsippet som velferdsstaten er tuftet på.

Investeringene til den offentlige helsetjenesten trenger et vedvarende løft. Dette er et politisk ansvar – og den eneste måten vi kan motvirke utviklingen og styrke tilliten til vår felles helsetjeneste. Alternativet er langt verre enn «mørke skyer».

Det offentlige skal garantere alle lik rett til helsetjenester uavhengig av kjønn, alder, bosted eller lommebok. Samtidig er det behov for private tilbydere som supplement. Problemet oppstår når politikerne fraskriver seg ansvar og ikke satser mer på den offentlige helsetjenesten.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.