I dagens psykisk helsevern belønnes mengden aktivitet, i betydning timer eller telefoner, fremfor innhold i eller utbytte av behandling. Det betyr at det ikke lønner seg for meg som psykolog å ferdigbehandle pasienter. Hverken jeg eller sykehuset tjener mer penger på at pasientene blir friskere.

Vi tjener penger på at pasientene møter opp til konsultasjoner. Hva som blir sagt i disse konsultasjonene eller om de er virksomme, er pengemessig irrelevant.

Det lønner seg heller ikke å bruke mye tid på hver enkelt pasient, mellom timene. Det lønner seg ikke med dobbelttimer, selv om det kan gi bedre utbytte. Faktisk er det ingenting av det vi vet er virksomme faktorer i psykologisk behandling som i dag blir belønnet med penger i de offentlige tjenestene.

Samtidig kommer det stadig nye pasienter. Pasientlister vokser dersom man ikke skriver ut pasienter som allerede er i behandling. Konsekvensen er at de fleste terapeuter skriver ut pasienter, ikke fordi de er friskere, men fordi de ikke har plass til å ha dem på pasientlistene sine lengre.

Dette kan man naturligvis ikke dokumentere noe sted.

Hvert år mottar flere enn 200.000 voksne pasienter behandling for psykiske lidelser som angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten. De utredes, diagnostiseres og får et behandlingsforløp på 10–15 timer. Slik psykologisk behandling gjør at vi kan spare mennesker for lidelse og samfunnet for uførhet. Det er naturligvis ressurskrevende, men samtidig lønnsomt. Ikke minst er det viktig ut ifra et humanistisk perspektiv om å hjelpe folk til å leve verdifulle liv.

Et velfungerende psykisk helsevern kan være en god lakmustest på hvor humant og velfungerende et samfunn er. Norge ligger i utgangspunktet godt an.

Men omlegging til innsatsstyrt finansiering, populært kalt stykkprisfinansiering, gjør at feil ting telles og belønnes. Konsekvensene av dette er ikke synlige nok utenfor vår arbeidshverdag. Vi kan ikke forvente at pasientene i psykisk helsevern, som kan ha mer enn nok med å komme seg gjennom dagene, står på barrikadene for bedre kvalitet i tjenestene. Pasientorganisasjonene er forstemmende tause.

Penger må nødvendigvis følge en viss «produksjon», selv i et velfungerende, humant psykisk helsevern. Problemet oppstår når leveransen av tjenestene måles på meningsløs telling av antall timer fremfor det som virkelig betyr noe: pasientenes bedring.

Det vi sitter igjen med er de respektive behandlernes, sekretærenes og ledernes evne og vilje til å holde fokus på kvalitet. De som på tross av den meningsløse tellingen av antall konsultasjoner, måler om pasientene er friskere, lærer seg metoder som gir bedre behandling og som våger å vente på tilfriskning før de skriver ut pasientene.

At pasienter i psykisk helsevern skal være prisgitt enkeltpersoners motivasjon til å gjøre godt er ikke bare sårbart – det er uforsvarlig. Det er på høy tid at pengene begynner å følge behandlingsresultatene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.