Jeg følger med stigende undring debatten om plassering av nytt sykehus i Oslo.
Det medisinskfaglige miljø har sterke argumenter for Ullevål, hvor det både er plass til nytt og mulighet for å bygge nytt mens gammelt holdes i drift. Byggherren, helseforetaket, ønsker derimot Gaustad med nødvendig ny infrastruktur dit.
I Stavanger hadde vi i fjor en tilsvarende diskusjon om hvorvidt det nye sykehuset skulle bygges i tilknytning til det nåværende sykehus på Våland, eller tre kilometer derfra, på Ullandhaug, hvor infrastruktur manglet. I høringsrunden blant brukerkommunene var det i Stavanger bystyre flertall for Våland. Men de blå posisjonspartiene som her var i mindretall, fant at saken måtte avgjøres av byggherren, altså Helse Vest ved helseministeren, som er fra Høyre, noe opposisjonen forbausende nok ikke hadde bemerkninger til.
Og dermed ble valget Ullandhaug.
Jeg vil tro at sykehuset i Oslo i likhet med det i Stavanger er byens klart største persondestinasjon – for ansatte, pasienter og besøkende – og at etablert infrastruktur særlig hva gjelder adkomst derfor må være et tungtveiende argument ved lokaliseringen. Da dette i Stavanger ble påpekt av enstemmig byplanekspertise, ble man møtt med at dette var en «sykehussak» og ikke en «byreguleringssak», og Venstres gruppeleder i bystyret beroliget med at han hadde fått sitt landsmøte til å vedta et krav om skinnegående kollektivtransport til Ullandhaug.
Som kjent er det bystyret som i henhold til Plan- og bygningsloven har all myndighet når det gjelder arealdisponering innenfor kommunen. Av det følger at det kun er de folkevalgte som beslutter og er ansvarlige for hva slags by vi får.
I Stavanger var opposisjonen og da særlig Ap sterkt kritisk til valget av Ullandhaug. Men den valgte, tross oppfordring i avisdebatten, å ikke bruke muligheten til å stemme mot nødvendig reguleringsplan der. Dermed gjorde opposisjonen seg medansvarlig i et valg den var imot.
Som nå i Oslo pliktet bystyret i Stavanger, ut fra min mening, etter en totalvurdering å selv bestemme hvor sykehuset tillates bygget, slik man eksempelvis i Oslo har gjort for Munchmuseet og Nasjonalmuseet.
Helseforetaket som byggherre står ikke i noen særstilling. Det skal selvsagt høres, men ikke bestemme.
Hva gjelder lovhjemmel kan det vises til et tillegg Grunnlovens paragraf 49 fikk i 2016 og som lyder: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom folkevalgte organer. Nærmere om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov».
At det aktuelle organ når det gjelder arealdisponering er bystyret fremgår som nevnt av Plan- og bygningsloven. Politikerne har altså en lovpålagt plikt til å holde lokaldemokratiet i hevd ved å lokalisere sykehuset slik de selv finner best.
Det sier seg selv at dette ikke ivaretas ved at man overlater avgjørelsen til et helseforetak. Min oppfordring til Oslo bystyre er derfor: Gjør ikke som deres kolleger i Stavanger. Sett dere inn i saken selv og beslutt så i henhold til egen overbevisning. Det har Oslos innbyggere krav på.
Jeg skal ikke her gå inn på hva valget bør være. Men jeg ser at de som er for Gaustad, fremholder at tomtesalg på Ullevål kan bidra til finansiering av bygg på Gaustad. Jeg forstår at man i pakt med tidens krav om at statlige foretak skal være selvfinansierende, kan tenke slik. Men har man virkelig overført sykehusene til helseforetakene slik at Ullevål-verdiene kan brukes slik?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.