Første vaksine mot koronaviruset ankom Norge andre juledag. Endelig et redningens lys i enden av tunnelen etter det mest dødbringende utbrudd av en sterkt smittsom virussykdom på hundre år.

Det må være litt av et paradoks at redningen kommer fra krefter som mange i vårt land kritiserer og ser på med den største skepsis. De første vaksinene som nå er godkjent i vår del av verden er ikke et resultat av statsforetak under politisk eierskap og kontroll. De er tvert imot drevet frem av selskaper som i kapitalistisk ånd er verdt milliarder på verdens børser.

Gründere og farmasigiganter på begge sider av Atlanteren har gått i bresjen og mobilisert det ypperste av teknologisk kunnskap og infrastruktur for å oppnå disse resultatene. Tysk og amerikansk farmasøytisk og industriell kompetanse har levert helseprodukter av en art og i et tempo som verden tidligere aldri har opplevd.

I rettferdighetens navn må nevnes at amerikanske Pfizer sa nei til statlig støtte for utvikling av vaksinen som nå har nådd vårt land med større jubel enn en norsk olympisk mester tilbake på norsk jord. Den amerikanske farmasigiganten begrunnet sitt nei til statsstøtte med frykt for politisk innblanding i utviklingen av vaksinen. Men selskapet inngikk avtaler med amerikanske og andre lands myndigheter for å sikre rask produksjon og leveranser hvis resultatet ble vellykket.

Dessuten har dens tyske samarbeidspartner, BioNTech, mottatt betydelig utviklingsstøtte fra den tyske staten.

Det andre amerikanske farmasiselskapet som nå har fått godkjennelse i USA, gründerselskapet Moderna, mottok på sin side 995 millioner dollar i statlig, føderal støtte for å utvikle og teste ut sin vaksine. I likhet med selskapene bak Pfizer-vaksinen har børsnotering og kapitaltilgang fra private investorer vært avgjørende for vekst og utvikling.

Månelanding ble nevnt da de første dosene av Pfizer/BioNTech-vaksine ble tatt i bruk i Norge. Den fysiske månelandingen og de første vaksinene har det til felles at de er båret frem gjennom gigantiske OPS-prosjekter. Det er offentlig-privat samarbeid på sitt beste. De to vaksinene som nå er i front er utviklet gjennom et samspill mellom store børsnoterte farmasiselskaper, gründerbedrifter og forskningsinstitusjoner.

Harald Ellefsen
Harald Ellefsen

Nasjonalstatene har bidratt med store beløp for utvikling og distribusjon. Men avgjørende for de unike resultatene er en teknologisk-industriell revolusjon drevet frem av private farmasiselskaper med unik kompetanse og konkurransekraft.

De som ikke lykkes, vil tape penger, de som lykkes, vil tjene penger. Med andre ord oppnå «profitt». Det er selskaper som sikrer liv og helse for mennesker over hele verden. De har utvikling av vaksiner og medisiner som sin industrielle plattform. Samtidig har de som formål å tjene penger.

Gjennom konkurranse utvikles «vinnere» som i dette tilfellet skaffer vaksiner som kan stanse pandemien, redusere død og lidelse, og sørge for at økonomien og arbeidsplassene kommer tilbake. Nasjonalstater og filantroper som Gates-stiftelsen betaler milliarder for å påskynde forskning, utvikling og distribusjon.

De private selskapene som lykkes, vil tjene penger for videre utvikling og vekst som kan forebygge og helbrede sykdom. Noe av fortjenesten vil gå som utbytte til eierne – blant annet til den norske velferdsstaten fordi Oljefondet er stor eier i flere av disse selskapene.

Slik er markedsøkonomien, kapitalismen. Den skaper vinnere og tapere, og til syvende og sist er det kanskje «profitørene» som berger verden.

Kanskje vil også bestemor kreve å få nyte godt av anbudskonkurranser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.