Jeg må helt ærlig si at jeg er litt lei. Jeg er lei av å måtte forsvare utenlandsstudentenes kvalifikasjoner, fordi de gang på gang blir satt spørsmålstegn ved.

I en artikkel i Dagens Næringsliv den 23. oktober kunne vi lese om medisinstudenter fra NTNU som har sendt inn en bekymringsmelding til Helsedirektoratet. Bekymringsmeldingen omhandlet brudd på prinsippet om at de best kvalifiserte skal stå først i køen når de skal ansette. Ifølge Helsedirektoratet fikk norske medisinstudenter 37,9 prosent av LiS1-stillingene ved sykehus i Midt-Norge, mens snittet for resten av landets sykehus ligger på 55,7 prosent.

Hanna Flood, president i Ansa – foreningen for norske utenlandsstudenter
Hanna Flood, president i Ansa – foreningen for norske utenlandsstudenter

I bekymringsmeldingen skriver studentene at disse tallene bekrefter at sykehusene bryter med kvalifikasjonsprinsippet. Medisinstudentene konkluderer da, kun med disse to tallene, at leger utdannet i utlandet er mindre kvalifiserte enn leger utdannet i Norge. Hvis det er denne typen konklusjoner norskutdannede leger kommer frem til, har ikke jeg særlig lyst til å bli behandlet av leger utdannet i Norge i fremtiden.

De trekker deretter frem Ahus som ett av sykehusene som ansetter langt flere med norsk utdannelse enn utenlands, og sier at dette er fordi de norske studentene er mer kvalifiserte.

Det finnes helt sikkert leger utdannet i utlandet som er mindre kvalifisert enn leger utdannet i Norge, men jeg føler meg ganske sikker på at dette også går andre veien. Ja, det er kanskje enklere for studenter i Norge å skaffe seg relevant arbeidserfaring underveis i studiet, men å trekke inn utenlandsstudentene med tallgrunnlaget som det gjøres her blir for dumt.

Medisinstudentene i utlandet er ikke så ulike medisinstudentene i Norge. De jobber beinhardt for å komme seg gjennom studiet, de skaffer seg relevante sommerjobber og de jobber som lege med studentlisens. Derfor er det billig å si at leger utdannet i utlandet er mindre kvalifisert enn leger utdannet i Norge, og jeg skulle gjerne likt å se bevis for akkurat dette. Tallene som blir presentert er lite nyanserte, og sier ingenting om når legene var ferdigutdannede. For alt vi vet kan de ha jobbet i flere år før de fikk en LiS1-stilling.

I en statusrapport fra våren 2018 publisert av Helsedirektoratet, står det at 62 prosent av søkerne utdannet i Norge ble tilsatt, mens kun 30 prosent av dem som utdannet seg innenfor EU/EØS ble det. For dem som er utdannet utenfor EU/EØS, er tallet så lavt som åtte prosent. Det står enda verre til dersom man vil søke seg inn på universitetssykehuset i Nord-Norge. Når man ser på antall tilsatte per stillingsannonse, er 29 utdannet i Norge, og kun 4 utdannet i utlandet. Dette er bekymringsverdige tall med tanke på at rundt halvparten av dagens medisinstudenter utdanner seg i utlandet. Så det er snakk om en skjevfordeling her, men den går ikke i utenlandsstudentenes favør.

Faktum er at kun 35,7 prosent slapp gjennom LiS1-flaskehalsen våren 2018, et tall som er altfor lavt hvis man skal dekke samfunnets behov. Er ikke dette langt mer bekymringsfullt? Det er forståelig at det blir hett når det er såpass trangt om plassene, men jeg synes likevel man burde holde seg for god til å trekke billige konklusjoner.

Og jeg synes faktisk det er litt trist. For når saken blir fremstilt på denne måten, ender det bare opp med at fremtidige kolleger kaster hverandre under bussen. Dette tar fokuset vekk fra det reelle problemet – nemlig at det er altfor få LiS1-stillinger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

– Skammen er knyttet til at jeg overlevde mens andre ikke gjorde det
Erik Kursetgjerde overlevde 22. juli.
01:57 Min
Publisert: