Hytteutbyggingen i fjellheimen opptar mange. Selv har jeg forsøkt oppfordre til urbanisme også på fjellet (innlegg i DN 23. februar), men ser at det er behov for en begrepsforklaring om hva en by faktisk er.

Mange hus tett i tett uten en god plan på hvordan bygningene forholder seg til hverandre, er ikke en skikkelig by. Mange hus tett i tett som ikke er bygget uten å legge opp til fellesskap, er ikke en by. Det er bare en masse bygninger.

Røros er det nærmeste vi kommer en ekte fjellby i Norge, i alle fall ut fra det jeg kjenner til. Her er bebyggelsen organisert. Ikke bare ut ifra et behov for hus og næringslokaler, men også for å oppnå et fellesskap.

I byen kan man bo og jobbe, la seg underholde, gå tur og skaffe det man trenger. Man kan møte både nye og kjente. Man kan bruke tilbudene der uten å eie en tomt. Det offentlige rom avviser ingen og er en viktig arena der vi kan utfolde oss både sosialt og politisk. Gode byer er byer man faktisk vil bruke.

I Norge har man i god tro bygget boligfelt som viker fra bykonseptet og fellesskapstanken. Man har vært opptatt av å skaffe areal til bolig. Områder med lys, luft, plass og natur er blitt stykket opp til enkelttomter. Lys og natur stenges ute med thuja-hekker.

Et skogholt eller en skråning har man kunnet selge i mange små biter og for å tjene penger, uten en tanke om å skape et miljø.

Lenge var dette, og det er det fremdeles mange steder, idealet for mange. En egen tomt med egen bolig gir «full frihet». Etter hvert har denne friheten blitt noe begrenset. Tomteprisene øker, boligfeltene blir tettere og bilkøene blir bare lenger.

Det samme har også skjedd innenfor næringsbygg. Planen for Fornebu er et godt eksempel på dette: en sonedelt plan, der kontoranleggene dominerer langs sjøen og boligene ligger separat inn mot Nansenparken. Kontorer og boliger «snakker ikke sammen». Det blir ikke noe samspill fordi området ikke ble planlagt som et by-konsept.

Nye idealer utvikler seg. I dag er gangavstand, bilfrihet, nærhet til alle tilbud og mer sosialt liv noe mange ønsker seg. I fjellkommuner kan det virke som om man ikke skjønner at feltutbyggingen av hytter er lik feltutbyggingen av eneboliger på 1980- og 90-tallet, ikke bærekraftig.

Beitostølen ligner til forveksling på et boligfelt der Block Watne har fått herje fritt. I utgangspunktet er det et vakkert fjellområde med potensial til å bli et moderne Røros. Isteden er det bygget ut det ene feltet etter det andre. Tett i tett med hytter og leiligheter som kun har ett fellesområde: parkeringsplassen.

Når skal vi lære?

Jeg håper nye utbyggere og kommuner i fjellet forstår at arealene som brukes til bygninger er unike og ikke må sløses bort på privatisering og manglende satsing på bykvaliteter. Skap møteplasser og lag et kulturtilbud. Bygg hus som danner torg og hyggelige gater der man har lyst til å gå kveldstur eller en tur på pub. Plasser husene så det blir gangavstand og bilen kan stå igjen.

Skap et miljø som gjør at det også kommer fastboende, som bidrar med stabilitet og identitet til stedene. Skap steder der alle kan trives og føle seg velkommen.

Bruk potensialet som ligger i alle de som kommer på besøk. Gjør det mulig for tilfeldige hendelser å skje.

Ja til urbanisme – også til fjells.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Norsk hytteliv unikt i verden: – Hytta er som et familiemedlem
På 30 kvadratmeter i Orkanger er tre generasjoner samlet i harmoni. – Vi lever helt annerledes her oppe, sier Elisabeth Løhre (38). Men norsk hyttekultur kan by på mye friksjon, viser forskning.
02:26
Publisert: