Takk til DN for muligheten til et tilsvar til kommentarene på mitt forrige DN-innlegg. Kommentatorene vet egentlig at jeg utdyper mitt eget syn på inflasjon.
Årsakene til dagens høye inflasjon i Norge er todelt. For det første er inflasjonen høy i Norge fordi prisene på importerte varer er høye, primært som følge av den ekspansive amerikanske finanspolitikken og de høye energiprisene. Hvis Norge ikke hadde vært engasjert i internasjonal handel, ville inflasjonen vært mye lavere.
For det andre er nordmenn med penger på bok villige til å betale de høyere prisene for den samme handlekurven, som Martin B. Holm beskriver. Uten denne villigheten til å betale ville inflasjonen vært vesentlig lavere, fordi selv om energiprisene fortsatt ville steget, ville mange andre priser ville falt!
Prisøkningene er imidlertid bredt tuftet på det økte forbruket blant norske husholdninger. Inflasjonen er dermed høy (lav) når nordmenns nominelle etterspørsel målt i norske kroner er høy (lav).
Mens importprisene ikke er innenfor rekkevidden av norske politiske beslutninger, avgjøres den nominelle etterspørselen av tre norske pilarer: De økte rentene fra Norges Bank, reduserte statlige overføringer (se Gisle James Natviks forskning) og lavere lønninger fastsatt i frontfagsmodellen fører til lavere etterspørsel, og dermed lavere inflasjon.
Disse tre faktorene bestemmer sammen etterspørselen, og dermed også inflasjonsraten – og ideelt ville de virket sammen på en koordinert måte for å unngå at én part tråkker på gassen mens en annen tråkker på bremsen.
Jeg har ikke nevnt Phillips-kurven – som ser ut til å være de tre kommentatorenes inflasjonsteori – som forklarer høy inflasjon gjennom lav arbeidsledighet eller høy sysselsetting. Årsaken til dette er at selskapene ikke fastsetter priser i overensstemmelse med denne teorien når inflasjonen er høy. I stedet viser både teori og data at selskapene oftere setter opp prisene dersom konkurrentene og andre selskaper gjør det («state-dependent pricing»).
Bedriftene utnytter at kundene lettere aksepterer prisøkninger når inflasjonen er høy. Prisøkningene øker dermed fortjenesten, uten at det nødvendigvis har særlig innvirkning på hverken sysselsettingen eller salget.
Erfaringene fra Sveits før koronaen, med lav inflasjon og et stramt arbeidsmarked, støtter dette perspektivet. På den annen side har ikke land som Tyrkia og Argentina, som har høy inflasjon, lav arbeidsledighet. I stedet synes det å være enighet om at den høye inflasjonen skyldes en feilslått penge- og finanspolitikk. Formell empiri støtter opp om den svake sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon, som Holm og Natvik korrekt rapporterer om.
Det Holm og Natvik imidlertid ikke har tatt hensyn til, er at penge- og finanspolitikken kan påvirke etterspørselen, og dermed også inflasjonen, uten at det nødvendigvis påvirker arbeidsledigheten i særlig grad. Grunnen til det er at de ikke tar hensyn til den endrede prissettingsadferden selskapene har i et miljø preget av høy inflasjon, som jeg beskriver ovenfor. Dermed undervurderer de inflasjonseffektene av å for eksempel utbetale et éngangsbeløp til alle norske husholdninger.
Dette bringer meg til det egentlige temaet i NRKs «Debatten», om hva man politisk bør gjøre med dyrtiden. Jeg er enig med Harding og Natvik om at ineffektiv offentlig pengebruk ikke er å anbefale. Det er grunnen til at Holm og jeg foreslo å støtte norske husholdninger med en éngangsutbetaling (DN 21. november).
Tanken er den samme som det som ligger til grunn for handlingsregelen for Oljefondet, nemlig å oppnå en balanse mellom velferden for nåværende og fremtidige generasjoner. Harald Magnus Andreassen ser ut til å mene at statlig støtte er unødvendig hvis sysselsettingen er høy, men ser bort fra at velferd er viktig, og at velferden for mange nå er svekket, selv om sysselsettingen er høy.
En utbetaling på 3000 kroner til alle landets innbyggere én gang i kvartalet ville gjøre det mulig for husholdningene å kompensere for velferdstapet som kommer i kjølvannet av den høye inflasjonsraten.
Utbetalingen ville vært en rettferdig måte å fordele de høye statlige inntektene på mellom generasjonene.
Ville en slik politikk ført til merkbart høyere inflasjon?
Muligens, fordi det ville bidratt til å presse opp etterspørselen. Men selv om det blir en økning i inflasjonen på ett prosentpoeng, ville alles levestandard fått et løft, rett og slett fordi de ville hatt råd til et høyere forbruk.
Men bør ikke Norges Bank heve renten dersom inflasjonen ligger på for eksempel 6,5 prosent, i stedet for 5,9 prosent? Forskningen viser ingen gode grunner til dette. Både 6,5 prosent og 5,9 prosent er langt fra inflasjonsmålet på to prosent, og fordelene ved å redusere inflasjonen med 0,6 prosentpoeng virker marginale.
Det er bedre å vente på at den importerte inflasjonen avtar av seg selv (men følg med på valutakursen!).
Og selvsagt: Med en gang inflasjonen begynner å avta merkbart, må utbetalingene reduseres.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.