Debatten om kvinneandelen i næringslivet når stadig nye høyder. Norge skal være et likestilt samfunn, men det er fortsatt langt fra likestilt nok, synes enkelte å mene. Særlig lav kvinneandel i en del høylønnsyrker har skapt reaksjoner. Dette har blant annet ført til en debatt om at kvinner nå nærmest må kvoteres inn i ulike posisjoner.

I finansbransjen skal i tillegg kulturen være så macho at de fleste kvinner styrer unna, eller at de rett og slett ikke slipper til.

I andre deler av arbeidslivet er det også stor mangel på kjønnsbalanse uten at vi ser noe sterkt press fra noen for å rette på det. Offentlig sektor er blitt svært kvinnedominert, ikke minst i helsevesenet. På den andre siden er anleggsbransjen svært mannsdominert, og har alltid vært det.

Det høres ingen høye rop om kvotering inn i disse yrkene.

De som er opptatt av at alt skal være likt, synes først og fremst å ha blikket rettet oppover, der de mener makten og pengene befinner seg. Da må vi stille spørsmål ved hva som er motivene for dette. Er det likestilling, eller er det å sikre seg lettere tilgang til penger og posisjoner?

Caroline Figenschou Tidemand
Caroline Figenschou Tidemand

En likestillingskamp som først og fremst teller kjønn i toppstillingene, er selektiv. Den kan mistenkes for å bygge snarveier til de attraktive posisjonene for dem som har «riktig» kjønn. I det lange løp kommer ikke dette til å styrke kvinners posisjon og anseelse i arbeidslivet.

Et hovedproblem med likestillingsdebatten i arbeidslivet er at mange kvinner ofte søker etter å innta en slags offerrolle. Denne rollen tar bort oppmerksomhet fra hva man selv kan utrette, og den enkelte blir mer opptatt av hva andre kan gjøre for seg.

Skal en kvinne oppnå noe, må hun ville det, stå på og gjøre en god jobb. Kvinner kan ikke basere seg på at noen andre skal hjelpe dem frem.

Toppstillinger i Finans-Norge er som regel prestasjonsorienterte, og derfor er resultatene direkte målbare. Dette gjelder særlig i salgsorienterte miljøer, herunder skipsmegling og verdipapirforetak. Dermed er det den enkeltes eierskap til inntekter og resultater hos arbeidsgiveren som avgjør posisjon og avlønning.

De ansatte avlønnes ut fra det den enkelte bidrar med til firmaets inntjening.

Svikter arbeidsgivere på dette punktet, vil de dyktigste medarbeiderne raskt se seg om etter andre muligheter. Arbeidsgivers viktigste grep blir følgelig å gi alle like muligheter, men derfra må den enkelte, uavhengig av kjønn, gripe sjansene selv.

Avlønning i prestasjonsorienterte yrker handler ikke om kjønn eller tittel. «Kaken» må uansett deles på basis av hva den enkelte bidrar med, derfor kommer det ikke til å hjelpe å kvotere kvinner inn i slike posisjoner. Tvert imot vil enhver kvotering eller forskjellsbehandling av ansatte være ødeleggende.

Dersom resultatene av eget arbeid skal telle mindre på grunn av kjønnsbalanse når posisjoner besettes og avlønning bestemmes, vil incentivene til hardt arbeid og målrettet innsats reduseres. Dette vil alle tape på. I næringslivet er det skarp konkurranse, og man har ikke råd til å innrette seg slik at vektleggingen av resultater forsvinner.

Hva skal så kvinner gjøre for å nå toppen?

Svaret er like enkelt som det er krevende. Målrettet arbeid og innsats samt en tydelig stå-på-vilje. Som kjent: Ingenting kommer gratis. Derfor må alle, uavhengig av kjønn, synliggjøre hva man bidrar med og oppsøke og gripe muligheter selv. Ingen kan kjønnskvoteres til suksess.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.