Det ryktes i Polen om at landet skal trekke seg ut av Istanbul-konvensjonen om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Det skaper debatt, protester og oppslag i utenlandske medier. Istanbul-konvensjonen ble ratifisert i Polen i 2015, av regjeringen utgått fra Borgerplattformen og president Komorowski, tilknyttet samme parti. Eksperter og hjelpeorganisasjoner er enige i at konvensjonen har bidratt til positive endringer i rettspraksis og vern av ofre for familievold.

Med inspirasjon i konvensjonen ble det for eksempel opprettet en døgnåpen telefonlinje for voldsutsatte og det ble innført regler om isolering av voldsmenn fra ofre allerede i etterforskningsfasen. Det er for så vidt ikke noe den sittende regjeringen er kritisk til, tvert imot.

Begrunnelsen for å trekke Polen ut er derimot det konservative, religiøse miljøer oppfatter som et ideologisk element i dokumentet, den farlige «gender»-ideologien.

Hva så er dette?

Begrepet gender betegner i samfunnsvitenskapen sosialt kjønn, i motsetning til begrepet sex, som betyr biologisk kjønn. Sosialt kjønn er konstruerte roller, egenskaper og adferd som et samfunn anser for passende for menn eller kvinner. Men det finnes noen konservative politikere i Polen som leser veldig mye mer i enhver antydning om at det i det hele tatt eksisterer noe som heter sosialt kjønn. De oppfatter ikke gender-begrepet som man gjør i vitenskapen – en overbygning til biologisk kjønn. For dem benekter begrepet selve eksistensen av biologisk kjønn og biologiske forskjeller mellom kvinner og menn og oppfatter kjønn som noe selvdefinert eller sosialt definert, uten forankring i naturen.

Og det vil, ifølge dem, føre til en verdirevolusjon, som vil oppløse selve limet i det polske samfunnet – den heteronormative kjernefamilien. Dette stemmer selvfølgelig ikke.

Istanbul-konvensjonen nevner sosialt kjønn i forbindelse med stereotypiske hierarkier som kan føre til at kvinner oppfattes som mindreverdige og utsettes for vold, og pålegger å bekjempe oppfatninger som kan bidra til det.

Det kan være fristende å peke på den polske regjeringens demonstrative religiøsitet og nasjonalkonservatisme for å forklare deres motivasjon til å lese Istanbul-konvensjonen som fanden leser bibelen. Men ideologiens kraft bør ikke overvurderes. PiS-regjeringen henter mye støtte fra Den katolske kirken og verdikonservative miljøer. Men PiS vet også utmerket godt at ekstrem verdikonservatisme ikke har nok støtte i det polske samfunnet til å vinne dem valg. Det gjør de moderate velgere som PiS har klart å trekke til sin side, de som ikke er ekstreme, men heller skuffet. Som er lei politiske eliter og oppfatter PiS som folkets parti, som riktignok tar offentlige midler med en hånd, men også gir sosiale ytelser med den andre.

PiS befinner seg i en evig spagat mellom de konservative og de moderate. Partiet har tidligere stuet upopulære forlag til innstramninger i abortloven bort i Sejm-kommisjoner for å unngå å vedta eller avvise dem.

Og det har nylig kommet en undersøkelse som viser at et stort flertall av polakker, 62 prosent, er imot Polens uttrekning fra Istanbul-konvensjonen, mot kun 15 prosent for. De fleste motstandere bor i små byer, og det er der PiS-velgere også bor.

Hvorfor utsetter PiS seg for denne ubehagelige akrobatikken enda en gang? Er det en ideologisk overbevisning eller et politisk spill?

Det som ikke kommer frem i utenlandske medier er at forslaget om å trekke Polen ut av Istanbul-konvensjonen er ikke et regjeringsinitiativ. Det er foreløpig kun den meget konservative justisminister Zbigniew Ziobro og hans departement som er skråsikker på at Polen må trekke seg ut. Han har sendt en forespørsel om å iverksette arbeid med uttrekning til det riktige organet, dvs. familieministeren. Men både hun og statsministeren er usikre, selv om de også uttrykker bekymring over det påståtte ideologiske innholdet i konvensjonen.

Så noen omforent regjeringsposisjon foreligger det ikke. Og mens jeg skrev denne teksten, tikket det inn informasjon om at statsministeren sendte spørsmålet over til Konstitusjonsdomstolen, besatt av partilojale dommere som gjør som partileder Jarosław Kaczyński hvisker dem i øret. Det er et greit organ å henvise til når PiS-politikerne selv ikke har lyst til å ta ansvar for en kontroversiell avgjørelse.

Zbigniew Ziobro tilhører ikke PiS. Han gjorde det før han havnet i konflikt med leder Kaczyński og stiftet i 2012 sin egen gruppering – Solidariske Polen. Han var ikke vellykket på egen hånd og måtte til slutt krype til korset og inngå en koalisjon med PiS. Men han er en ambisiøs mann.

Konstitusjonsdomstolens kommende vedtak vil hjelpe å forstå om vraking av konvensjonen er noe PiS (les: Kaczyński) egentlig vil, eller om det er et initiativ fra minister Ziobro og et forsøk på å tjene politisk kapital i ultrakonservative miljøer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.