Økonomi- og samfunnsfag har ulikt menneskesyn, og det gir politiske slagsider. Siviløkonomer ser på skatt som en utgift, mens sosialøkonomer ser på skatt som en inntekt. Slik skal en norsk, tidligere statsminister ha forklart forskjellen på de to økonomiske retningene.
Selv om det er forskjell på de økonomiske retningene, er spørsmålet som professor Ola Kvaløy stiller i DN 29. oktober spennende – er økonomifaget høyrevridd? Jeg oppfatter at han gir et slags betinget ja på spørsmålet, fordi økonomer studerer individer, og ikke relasjoner og systemer, slik en del andre samfunnsfag gjør.
De ulike samfunnsfagene har et grunnleggende syn på mennesket som er ganske ulikt: Er mennesket egennyttig og individualistisk, altså «homo economicus»? Eller er mennesket sosialt og relasjonelt?
På dette spørsmålet har de ulike fagtradisjonene ulike svar. Dette gir samfunnsfag som økonomi, statsvitenskap og sosiologi ulike politiske slagsider.
Når økonomer studerer enkeltindividers beslutninger, ligger det ofte et underliggende premiss om at mennesket foretar rasjonelle valg. Men rasjonelt for hvem? I økonomisk tenkning betyr rasjonelt å maksimere egeninteresse. Dette gir utspring til flere sentrale teorier om beslutningsadferd, som i forbindelse med New Public Management-reformene er overført til offentlig sektor – for eksempel prinsipal-agent-teori. Her forstås det slik at agenten (arbeidstageren eller den underliggende virksomheten) er egennyttig og opportunistisk, og måten prinsipalen (sjefen eller departementet) kan håndtere agentens egennyttige adferd er ved tilsyn og kontroll.
Etter mange år med slik reformtenkning, har reaksjonen kommet. Fagfolk innen velferdsområdet – altså skolesektor, helsesektor og sosialsektor – melder fra om et utstrakt kontroll- og rapporteringsregime. Denne formen for kontroll og tilsyn oppleves ødeleggende for tilliten. Man ønsker seg et styringssystem som gir de ansatte mer tillit, og mindre kontroll. Det politiske svaret er venstresidens krav om tillitsreform.
Økonomifagets iboende logikk om at mennesket først og fremst er egennyttig og opportunistisk, er en murvegg mot tillit. Tillitsreformen forutsetter derfor at andre fag kommer på banen med sine styringsteorier – fag som er mer relasjonelt og sosialt orientert.
Spør man en sosiolog, vil det være mer «rasjonelt» for et individ å søke mening sammen med andre personer i sin gruppe, enn å søke maksimal egeninteresse for egen del. Med et slikt grunnleggende menneskesyn oppstår gjerne politiske slagsider i fagene.
Statsvitenskapens vektlegging av «offentlig ethos» er en annen tilnærming, som dreier seg om å styrke de ansattes forståelse av seg selv som «public servants». De skal se utover snevre målgrupper og individinteresser og tenke på samfunnets beste.
Forskjellene i fagenes menneskesyn er ikke trivielle. De har stor betydning for hvordan man utleder teorier om styring og adferd. For hvis man etablerer et styringssystem som legger til grunn at mennesket er egoistisk, kan det være slik at man faktisk får mer egoisme og opportunisme?
Økonomifaget vil med sin rigorøse tenkning og vektlegging av effektivitet alltid ha en viktig plass i styringsmodeller. Men når tillitsreformen skal realiseres, må også andre samfunnsfag mer på banen for å tilby teorier om styring.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.