I sitt tilsvar 22. mai til vårt innlegg 14. mai gjentar klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn at regjeringens forslag til ny iskant er en seier for miljøet og trekker frem at man for første gang har satt en tydelig grense for hvor langt nord oljeindustrien skal slippe til.

Jo da, isolert sett er det bra at man setter en grense. Problemet er bare at det er oljeinteressene og ikke de miljøfaglige rådene som har definert hvor denne grensen går. Økosystemet iskantsonen er der statens egne miljøfaglige eksperter sier det er, ikke der kompromisset med oljeindustrien sier det er. For oss i miljøbevegelsen vil et kompromiss med oljeinteresser i sårbar natur aldri bli en miljøseier.

Det er også derfor vi henvendte oss til Arbeiderpartiet, og ba dem jobbe for et stortingsflertall som definerer iskantsonen der den faktisk er, og som holder oljeindustrien ute av området. Det siste poenget ser Rotevatn ut til å ha oversett.

Til nå har ikke signalene fra Ap vært så gode som miljøet og klimaet fortjener. Men på et eller annet tidspunkt, helst snart, må Venstre, Ap, Sp og de andre partiene støtte omstillingen fra et fossilt til et fornybart Norge. Det må innebære å trekke grensen i tråd med de miljøfaglige rådene, som altså er vesentlig lenger sør enn regjeringens forslag.

Og timingen kan knapt bli bedre enn den er nå: Sjefen for det internasjonale energibyrået (IEA) ber politikerne bruke krisepakker til å akselerere det grønne skiftet, oljeprisen er på et nivå som aldri vil forsvare oljeleting i nærheten av iskantsonen, og flere eksperter spekulerer i om oljeetterspørselen nå har nådd toppen. Oljeleting er et tap for naturen og skattebetalerne.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.