Da Stortinget vedtok lettelser i beskatning for oljeselskapene i 2020, var en viktig begrunnelse å bygge bro fra dagens oljerettede industrivirksomhet til fremtidig utbygging av havvind. Leverandørindustrien trenger aktivitet og forutsigbarhet for å bevare og utvikle sin kompetanse.

Siden signalene fra regjeringen tyder på at det blir lite utbygging av havvind før nærmere 2030, høres vel det ut som en god industriell strategi?

Etter min oppfatning er det snarere tvert imot; vi trenger en radikal endring i industriell tilnærming for å lykkes innen havvind og tilhørende markeder.

I noen tiår har leverandørindustrien kunnet glede seg over kunder med usedvanlig høy betalingsevne. Utvinning av olje og gass på norsk sokkel gir høy inntjening og oljeselskapene har høy skatt. Denne kombinasjonen gir moderate incentiver til kostnadseffektivitet i anskaffelser og dermed hos leverandørene.

Fordi konsekvenser av ulykker og uhell er så store har oljeindustrien utviklet løsninger som skal være tilnærmet 100 prosent sikre. Det har vært en naturlig følge av «Bravo»-utblåsningen i 1977 og «Alexander Kielland»-katastrofen i 1980, men ekstrem sikkerhet koster.

Kraftproduksjon fra havvind har vesentlig lavere inntjening enn oljeproduksjon, her er ingen superprofitt. Det fører til mindre betalingsevne for bygging, installasjon og drift. Priskonkurransen for leverandørene blir hardere. Kravet om lave kostnader kommer med fornyet styrke.

Det er i hovedsak to veier til lavere investeringskostnader, to strategier som oftest hører sammen:

  • Den ene er enklere løsninger, løsninger tilpasset vanlig maritim industri eller landindustrien heller en offshore olje og gass. Konsekvensene av uhell eller sammenbrudd ved en flytende vindmølle er vesentlig mindre enn for en oljeplattform. Det er sjelden mennesker ombord, og det er bare noen få hundre liter olje i turbinen. Leverandørene må legge om fra oljestandarder til ordinære industristandarder.
  • Den andre strategien er serie- eller masseproduksjon. Poenget og utfordringene ble godt beskrevet av forsker Magnus Eriksson i DN 3. juni.

Turbinprodusentene har lenge måttet gå den veien i den harde internasjonale konkurransen. Et resultat av denne utviklingen har vært sammenslåing, ofte på tvers av nasjonale markeder, for å oppnå stordriftsfordeler.

Produksjon av bunnfaste understell kan bare i begrenset grad utnytte muligheten for masseproduksjon fordi variasjon i havdyp i et konsesjonsområde gir tilsvarende variasjon for understell.

For flytende havvind er det vesentlig større muligheter. Siden disse flyter, kan man i prinsippet produsere 100 eller 500 identiske understell – det er bare forankringen (kabler eller kjetting) til bunnen som må tilpasses.

Omstillingen gjelder også for oppdragsgiver. Det riktige vil derfor være å sørge for at også andre selskaper enn oljeselskapene får oppgaver som utbyggere i havet utenfor Norge. Det kan lettere sikre at kostnader og standarder er tilpasset lavere inntjening.

At bedriftene har arbeidet til havs for oljen, gjør dem ikke automatisk kompetente til å jobbe for kraftproduksjon på havet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.