Ressursforbannelse og hollandsk syke: to begreper som illustrerer at det å finne og ta i bruk naturressurser ikke alltid er av det gode. Det kan føre til uheldig næringssammensetning, skjev inntektsfordeling og miljøødeleggelser.

Norge er langt på vei eksempel på det motsatte. Landet vårt er rikt utstyrt med diverse naturressurser. Når internasjonale eksperter diskuterer ressursforvaltning, er det ikke uvanlig å høre «Look to Norway».

Samtidig er ikke alt konfliktfritt i Norge heller:

  • Vi har en løpende diskusjon om begrensninger på petroleumsaktiviteten, både av klima- og andre miljøhensyn.
  • Havbruksnæringen skaffer oss store eksportinntekter, men bidrar også med smitte av villaks. Og hvor mye av inntektene fra næringen bør deles med resten av befolkningen?
  • Konfliktene om vannkraft på 1970- og -80-tallet er i stor grad erstattet av konflikter om vindkraft.
  • Og hva med dumping av gruveavfall i fjordene våre?

Alle disse sakene er kompliserte, og det er ikke plass til å drøfte hver av dem her. Men er det noen overordnede grep vi bør gjøre nå, enten det dreier seg om inntektsfordeling eller miljø?

For å starte med det siste: Grønn skattekommisjon og flere andre offentlige utvalg har tatt til orde for å innføre en avgift på naturinngrep, en såkalt naturavgift. Hvorfor?

De fleste naturinngrep av betydning krever konsesjon, og der skal de økonomiske gevinstene veies mot blant annet miljøkonsekvenser. En slags samfunnsøkonomisk vurdering. Det gjelder ved bygging av vindparker, utplassering av merder, åpning av gruver med tilhørende avfallsdeponering, og ikke minst olje- og gassutvinning.

Så hva er problemet?

Problemet er asymmetrisk informasjon. Selskapene sitter på bedre informasjon om lønnsomheten ved virksomheten enn det myndighetene gjør.

Når et gruveselskap søker Direktoratet for mineralforvaltning om konsesjon, har selskapet klare incentiver til å være optimistisk i sin spådom om fremtidig lønnsomhet og antall arbeidsplasser. Det øker sannsynligheten for at direktoratet finner at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er positiv, også etter at miljøkostnader er trukket fra.

Hvis selskapet må betale naturavgift som står i forhold til miljøskaden, kan det tenkes at selskapet legger planene i skuffen – i så fall trolig til det beste for samfunnet.

En annen fordel med naturavgift er at selv om det gis konsesjon, kan en riktig utformet avgift gi selskapene incentiver til å redusere miljøulempene ved aktiviteten. Nivået på avgiften bør stå i forhold til miljøskaden. Da vil selskapene se at de får en mindre regning fra staten hvis de klarer å redusere miljøavtrykket.

...de får en mindre regning fra staten hvis de klarer å redusere miljøavtrykket

I dag er det myndighetene som setter miljøkrav. En naturavgift vil føre til at selskapene selv undersøker om de kan redusere miljøulempene ytterligere, så de kan spare penger.

Den andre store diskusjonen rundt naturressurser handler om inntektsfordeling. I dag er det grunnrenteskatt i petroleum og vannkraft, og et offentlig utvalg har nylig anbefalt det samme for havbruk. Flertallet i det såkalte kvoteutvalget foreslo i 2016 å vurdere en tilsvarende skatt for fiskeriene, og utvalget som evaluerte mineralloven i 2018, anbefalte det samme for mineraler.

Det har også vært tilløp til diskusjon om en lignende skatt på vindkraft.

Et av motargumentene mot grunnrenteskatt for havbruk er at noen av konsesjonene som ble tildelt for flere år siden, er blitt kjøpt opp av andre selskaper. Enkelte hevder derfor det er urettferdig at sistnevnte skal betale en ny skatt som de ikke så for seg da de kjøpte konsesjonene. Dette argumentet taler for at grunnrenteskatt burde vært innført helt fra starten. Eller i det minste varslet at dersom det i fremtiden skulle bli grunnrente av betydning ville en slik skatt bli innført.

Et slikt grep bør gjøres i dag for andre ressursbaserte næringer som ikke betaler grunnrenteskatt. Det gjelder spesielt vindkraft og mineralutvinning. Lønnsomheten i dag er ikke veldig høy, men det grønne skiftet krever stadig mer fornybar energi og ulike mineraler slik som kobber.

Det fine med skatt på grunnrente er at den ikke slår inn før næringen går med ekstraordinært overskudd, og at den ikke påvirker investeringer i den ene eller andre retning.

Det er samtidig krevende å utforme en grunnrenteskatt slik at den virker nøytralt, noe debatten den siste tida har vist. Det er minst like krevende å utforme en god naturavgift. Begge deler er likevel viktige for å gjøre forvaltningen av våre naturressurser enda bedre, og det er på tide å ta neste skritt nå.

Rosendahl var medlem i Grønn skattekommisjon (2015) og i det offentlige utvalget som evaluerte mineralloven (2018).(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.