Dette er en kommentar til DNs oppslag 12. og 13. februar.
Om et brev
I etterpåklokskapens klare lys fremstår det som urutinert å sende private brev påført UDs brevhode. Enn mer; Det samme gjelder i det hele tatt å skrive private (ikke hemmelige) brev om saker man har vært inne i. Dette er noe man ikke gjør. Dette burde jeg – av alle- refleksmessig unngått, og beklager dette reservasjonsløst overfor UD. Jeg kommer til å følge saken opp på passende måte.
Om arbeidet med vanskelige saker
Jeg har som tidligere ansatt I UD vært involvert i håndteringen av flere såkalte «vanskelige saker». Slike saker er høyst ulike i karakter og kompleksitet, men innebærer som regel alltid kontaktvirksomhet i nettverk som er utradisjonelle og til dels kontroversielle.
Persongalleriet i slike nettverk består ikke nødvendigvis av personer som ville bli ansatt som offentlige tjenestemenn i Norge. Vi kan ikke velge persongalleriet som vi må ha kontakt med for å løse en kidnappingssak i Midtøsten. Vi kan ikke forutse hva disse personene gjør i etterkant av at en sak er løst. Dette kan man like eller ikke like, eller være snusfornuftig eller moralsk forarget over. Men slik er virkeligheten. I ekstreme tilfeller fremstår djevelen selv som en søndagsskolelærer sammenlignet med dem vi må forholder oss til.
Toppdiplomat beklager brev om korrupsjonsanklaget milliardær
Arbeidsmetodene innebærer at man kobler nettverk og personer som normal ikke har kontakt, og gjennom et uortodoks samspill finner en løsning. Man vet aldri på forhånd, eller under arbeidet med en sak, med sikkerhet hvordan tidshorisonten ser ut eller om persongalleriet endres. Arbeidet har i liten grad spektakulær karakter, men kan være meget krevende.
Jo lengre en sak trekker ut i tid og forblir uløst og jo mer kompleks den er, jo vanskeligere blir den å få på plass. Man blir også mer sårbar for uforutsette endringer og for å gjøre feilvurderinger.
Felles for alle «vanskelige saker» er imidlertid at man ikke gir gjenytelser, betaler penger, eller gir belønninger. Dette er etablert som en prinsipielt etablert praksis i Norge og de fleste andre europeiske land. Prinsippet gjelder absolutt. Det å antyde annet er spekulasjon.
I Kongo visste vi hvor makten til å få frigitt French lå. De personer som kan ha en påvirkningskraft i det avgjørende maktsentrum ble identifiseres og kontaktet. Valget man i et slikt tilfelle står overfor er enten å gi opp, eller å benytte kontaktene for å oppnå en løsning.
I dette tilfelle var det et betydelig antall personer i og utenfor UD som over tid ga avgjørende bidrag til at Kongo-saken fikk sin endelige avslutning 17. mai 2017.
Alt jeg gjorde og alle de kontakter jeg benyttet meg av i denne og andre saker er selvsagt avklart med Utenriksdepartementet. I forbindelse med håndteringen, er det løpende kontakt med departementet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.