Oljefondet er verdens største enkelteier av aksjer, fordelt på 9202 selskaper. Sammen eier vi 1,5 prosent av selskapene på børsene i de 74 landene fondet er investert i. Kombinasjonen av størrelse, åpenhet og demokratisk styring er unik. Hva Oljefondet gjør og ikke gjør, skaper overskrifter over hele verden. Det blir sett på som en leder blant finansgigantene i kampen mot klimaendringer, samtidig som det ender opp som medeier i selskaper som leverer utstyr til interneringsleirer i Kina.
Oljefondet er den godlynte elefanten blant store statlige investorer. Men verden er et glasshus.
Siden Oljefondet fikk sine første etiske retningslinjer i 2004, har fondet tidoblet seg. Pengene har funnet veien inn til nye land og markeder, også der det er krevende å holde den etiske standarden høy. Det er virkeligheten Mestad-utvalget har å gjøre med når det mandag 15. juni legger frem sin utredning av Oljefondets etiske retningslinjer.
Med Oljefondets vekst har det vokst frem en ny skillelinje, som er vanskeligere enn den gamle dikotomien mellom et etisk eller et lønnsomt fond. Bør Oljefondet være «elefanten som skal unngå å knuse glasshuset», eller skal det bruke sine muskler til å «flytte glasshuset»?
Med andre ord, bør Oljefondets etikk handle mer om eierskapsutøvelse og mindre om svartelisting?
I utgangspunktet ja. Tidligere kampanjer for å påvirke selskaper ved at investorer trekker seg ut, for eksempel i kampen mot apartheid eller tobakk, senket ikke aksjekursene. Å utvinne kull og diamanter i Sør-Afrika ble ikke mindre lønnsomt av at noen amerikanere og europeere plutselig ikke ville eie aksjer i apartheidstaten. Det er et selskaps utsikter til avkastning som er avgjørende for tilgangen på kapital.
Kullselskaper er først og fremst redde for høyere karbonpris, ikke for at samvittighetsfulle pensjonsfond skal trekke seg ut.
Dermed kan de små stegene som aksjonærer pusher styret i et kullselskap, for eksempel for å rapportere effekten av karbonprising eller sikre åpenhet i lobbying, faktisk bidra til at kull både fremstår som og faktisk blir mindre lønnsomt. Det kan gi mye større klimaeffekter enn om Oljefondet svartelister dem.
Etter at verdens største kapitalforvalter Blackrock tidligere i år ble med i investornettverket Climate Action 100+, foregår det en akselerasjon i hvordan aksjonærer tvinger selskapsstyrer i kne i slike spørsmål.
Samtidig er det noen bransjer, selskaper og land der man på forhånd vet at man som eier ikke kommer noen vei med visse etiske problemstillinger. Banker og teleselskaper i Saudi-Arabia kan være eksempler: Der krever loven at kvinner har ektemannens godkjennelse for å inngå kontrakter. Teleselskaper er pålagt å overlevere data til myndighetene, som så brukes for å straffe menneskerettighetsaktivister. Likevel er det ingenting i dagens etiske retningslinjer som filtrerer bort hverken banker eller teleselskaper i Saudi-Arabia fra Oljefondet.
Til tross for at fondet i dag bruker lokale eksperter i slike land for å plukke ut selskaper, ville de aldri turt å varsle Norges Bank eller Etikkrådet, fordi det ville blitt straffet hardt av myndighetene. Det samme kan åpenbart sies om menneskerettigheter i Kina.
USAs ambassadør i Norge gikk ifølge Kristin Halvorsen absolutt berserk da Oljefondet trakk seg ut av Walmart i 2006 på grunn av behandlingen av ansatte. Hvordan vil Kina reagerer dersom vårt felles pensjonsfond svartelister selskaper som leverer utstyr til interneringsleirene i Xinjiang?
Derfor er det så viktig at Norges Bank Investment Management (Nbim), som forvalter fondet, opererer med klare kriterier for slik forhåndsfiltrering. Det er land og bransjer der selskapene er pålagt å medvirke til menneskerettighetsbrudd, ikke en liste med navngitte land, som Oljefondet i første rekke bør holde seg unna.
For å ta denne objektive tilnærmingen til etikk videre, må Stortinget gi dem mandatet til det. Vi håper Mestad-utvalget vil anbefale det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.