Universitets- og forskningssektoren kritiseres av PST i DN Magasinet for å være blåøyd og naive i møte med spionasje fra fremmede staters etterretningstjenester. Artikkelen i DN er ikke bare interessant med hensyn til spionasje mot universitetssektoren, men også når det gjelder staten og dens institusjoners mer helhetlige tilnærming til sikkerhets- og risikostyring.

Flere norske universiteter gir i artikkelen uttrykk for at det er vanskelige avveininger som må gjøres i forbindelse med ansettelse av forskere og stipendiater tilhørende stater som Norge ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. At dette er vanskelig er naturlig all den tid det ikke er et universitets fremste formål å sørge for nasjonal sikkerhet. Dette er sikkerhetsmyndighetenes primæroppgave.

Simen Bakke
Simen Bakke

Samtidig sitter universitetene på store kunnskapsverdier som kan representere alvorlige trusler mot nasjonal sikkerhet, dersom kunnskapen kommer i feil hender. Spesielt gjelder dette naturvitenskapelige disipliner. Universitetene må dermed forholde seg til spionasje fra fremmede stater, selv om universiteter er opprettet for helt andre formål.

Det å omtale universitets- og forskningssektoren som naiv og blåøyd er ikke veien å gå dersom man ønsker å styrke nasjonal sikkerhet. Utfordringen som kan leses indirekte mellom linjene i DNs artikkel, er ikke unik for utdannings- og forskningssektoren, men er gjenkjennbare for arbeid med sikkerhets- og risikostyring generelt.

Det handler om hvor stort ansvar for håndtering av risiko man skal legge lokalt, på det enkelte universitet, eller om man i større grad skal utarbeide sentrale krav, standarder og prosedyrer for nasjonal risikoreduksjon.

En vesentlig utfordring ser her ut til å være at risiko skal identifiseres, analyseres, vurderes og håndteres lokalt – altså av universitetene. Dette er en tilnærming man kan gjenkjenne fra flere ulike sikkerhetsrelaterte lovverk i nyere tid, herunder også deler av den nye sikkerhetsloven (som trådte i kraft 1. januar i fjor).

En tilnærming med lokal risikoreduksjon krever imidlertid at flere viktige forutsetninger må være på plass. Universitetene har dermed behov for sikkerhetskompetanse, ressurser, tydelige føringer som gir rammer for å balansere ulike verdier mot hverandre – som åpenhet, akademisk frihet og internasjonalisering mot nasjonal sikkerhet – og de må ha tilgang på relevant etterretningsinformasjon som understøtter beslutningene som skal fattes.

Dette er vanskelige avveininger selv for dem som til daglig jobber med forebyggende sikkerhet.

En alternativ tilnærming til lokal risikoreduksjon, er større grad av nasjonale føringer og sentral saksbehandling. En slik tilnærming har større likheter med klareringsprosessen for tilgang til sikkerhetsgradert informasjon. Dette ville ført til større likhet i saksbehandlingen, på tvers av ulike institusjoner.

At sikkerhetsrelaterte aspekter ved ansettelser til forskningsstillinger ikke allerede i dag gjøres med en sentralisert tilnærming, kan i seg selv beskrives som et tankekors.

Utfordringer knyttet til risikostyring er ikke særegent for universitetene. Regjeringen har i den nylig lanserte samfunnssikkerhetsmelding (St.meld. 5, 2020 – 2021) revidert og presisert «ansvarsprinsippet». Prinsippet innebærer nå at «ansvarlig instans må ta stilling til hva som er akseptabel risiko».

Ansvarlig instans er ofte den enkelte virksomhet: En etat, et direktorat, en bedrift eller et universitet.

Dette betyr at hver enkelt virksomhet i Norge fremover må ha et forhold til hva som er akseptabel risiko. Ikke nødvendigvis bare for seg selv, men også knyttet til nasjonal sikkerhet, slik som tilfellet ser ut til å være for universitetene.

Dette er både faglig og metodisk krevende arbeid.

Er institusjonene rustet for å bære et slikt ansvar selv, eller ville det vært fordelaktig med større grad av standardisering og sentralisering?

Dette er et viktig spørsmål som krever grundigere behandling i møte med et mer krevende trusselbilde.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.