Det finnes ingen strategisk idé for forsvaret av Norge som virker bestemmende for basering og bruk av egne og allierte styrker. Tydeligst kommer dette problemet til uttrykk i at baser og avdelinger legges ned for så å gjenoppstå.
Den store forsvarsreformen ved årtusenskiftet var absolutt nødvendig fordi det etablerte forsvaret kostet for mye og ikke egnet seg for tidens behov hjemme og ute. En viktig del av reformen var å kraftsamle om et fåtall baser. Men strategiske hensyn betydde lite da disse beslutningene ble tatt. Fremfor alt tapte man av syne at planer kan bestemme kursen for flere tiår fremover i tid, og da burde forholdet til Russland veid tyngst, også i perioder da uteoperasjoner trakk store ressurser.
Tiden etter 2008 og spesielt 2014 har anskueliggjort kostnadene ved forsvarsplanlegging uten en styrende strategisk idé. Ting faller nok på plass over tid, men reisen har vært kronglete og kostet mye. Noen baser ville neppe blitt oppgitt om man hadde tenkt strategisk, og økonomi og prestisje kan gjøre det vanskelig å ta dem tilbake i dag. Noen nye baser ble etablert uten mye oppmerksomhet om sårbarhet og strategisk nytte. Beskyttelse og spredning gjør alltid en forskjell.
Grepet for å bøte på dette er i sin natur ganske enkelt:
1) Her trengs en lidenskapsløs analyse av den russiske militærmaktens hensikter, styrker og svakheter. Dette må så bestemme handlingsvalg på norsk og alliert side, og ikke bare bli retoriske besvergelser uten praktiske konsekvenser.
2) Hvordan kan man på norsk side forsvare seg mot disse utfordringene? Hvordan beskytte basestrukturen og bite fra seg? Er det hensiktsmessig å råde over kapasiteter egnet for offensive oppdrag for å kunne avskrekke russerne? Hvordan bør politikk og styrker skrus i hop for å unngå at tiltakene virker unødig provoserende og bidrar til økte motsetninger?
3) Som småstat kan Norge gjøre lite alene i en alvorlig krise. Alliert hjelp utgjør derfor det strategiske tyngdepunkt i norsk forsvarsplanlegging, uaktet stemningsskiftene i det transatlantiske samarbeidet. Hva trengs av egeninnsats, og hva må gjøres for å gi den allierte støtten kraft og troverdighet? Denne formen for trekantanalyser – interaksjonen mellom russisk, norsk og alliert strategi – omtales gjerne som «net assessment».
Utviklingen av landforsvaret er egnet til å belyse problemet. Den nye langtidsplanen foreslår å bygge opp en fjerde mekanisert manøverbataljon med høy oppsettingsgrad og dermed berede grunnen for en fullverdig mekanisert brigade. Lokaliseringen av brigadens bataljoner kan gjøre en vesentlig forskjell. Fire hensyn er av betydning: sikkerhetspolitisk, operativt, økonomisk og distriktspolitisk. Jeg skal dvele ved de to første.
Noen ville foretrekke å plassere nok en bataljon på Rena-Elverum. På lengre sikt kan styrkene i Trøndelag og Innlandet blir stadig viktigere som en ressursbase for bruk mot nord og sør – og mot øst når det vokser frem et mer fullintegrert nordisk forsvarssamarbeid. I overskuelig fremtid vil imidlertid nok en bataljon i Sør-Norge ikke gi noen åpenbar og umiddelbar merverdi når det gjelder den primære utfordring i nord.
Andre kunne tenke seg Finnmark. Fremskutt nærvær i nord er viktig som suverenitetsmarkør og for å kunne utløse alliert bistand. Styrkene gir også god mening for å håndtere infiltrasjon og anslag. Det nye Finnmark Landforsvar duger for disse formålene. Mer vil være å ødsle med knappe ressurser når man uansett ikke oppnår likevekt; det er ingen edel tanke å planlegge for en strid der norsk ungdom ofres i hopetall på et slagfelt dominert av en motstander. Det vil også kunne oppleves som provoserende, utløse mottiltak og dermed i virkeligheten svekke vår forsvarssituasjon.
For mange vil samling i Indre Troms være det selvfølgelige valg. Her kan det komme til en beslutning på autopilot. Det er en gjenkjennelig konsentrasjon, som imidlertid blir stadig mer sårbar. Det vokste frem en betydelig kritikk mot å legge så mye i samme kurv allerede under den kalde krigen. I dag er dette enda mer risikabelt sett hen til Russlands satsing på langtrekkende presisjonsvåpen.
Det er med rette blitt påpekt at en kombinasjon av Indre Troms og Ofoten-Lofoten kan dempe denne sårbarheten. I dag trer denne frem som en akse i et strategisk tyngdepunkt, med betydelig norske styrker. Men virkelig kraft får en slik satsing først i det øyeblikk norsk og alliert innsats bindes sammen i dette tyngdepunktet.
Vi har sett en stigende alliert interesse for nordområdene de senere år, uaktet den generelle amerikanske dreiningen henimot Asia. En viktig ressurs er vestlig flåtemakt med basis i Norfolk i USA, som retter seg inn mot nord, med Vestfjorden som et potensielt viktig forankringspunkt. En annen viktig ressurs er allierte amfibiestyrker. Det amerikanske marinekorpset vil i fremtiden knytte seg tettere til Marinens operasjoner, hvor amfibiestyrkene primært settes inn fra sjøen, også inn i områder der en motstander er sterk i luften.
Som i tidligere perioder har Norge særlige muligheter til å påvirke amerikanske – og britiske – retningsvalg i slike formative faser. Her er nå muligheter til å bygge en kombinert norsk-alliert kraft i det strategiske tyngdepunktet fra Lofoten til Indre Troms. Å plassere en av brigadens bataljoner i Ofoten-området vil kunne markere en norsk vilje til å understøtte alliert hjelp og styrke den norsk-allierte forbindelsen. Det vil derfor være en strategisk mulighet av stor sikkerhetspolitisk og operativ betydning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.