I Dagens Næringsliv 23. oktober er Anita Hoemsnes bekymret for at både fattigdom og formue arves, samtidig som forskjellene i landet øker. Jeg deler hennes bekymring. Forskjellene er også stadig større fordi de som har minst i økende grad er utenfor arbeid. Dette er et problem jeg tror alle politiske partier uroer seg for, både fordi utenfor er et dårlig sted å være for den enkelte, og fordi samfunnet da går glipp av viktige skatteinntekter. Likevel øker altså det sykdomsrelaterte utenforskapet, særlig blant unge.

Sigrun Aasland
Sigrun Aasland

Regjeringen vil gjerne ha flere i jobb, og har foreslått å kutte arbeidsavklaringspenger for de yngste med 60.000 kroner i året. Opposisjonen har protestert. Hoemsnes konkluderer med at «venstresiden må erkjenne at arbeid er det som får folk ut av varig fattigdom, ikke trygdeordninger». Men den politiske uenigheten ligger neppe i verdien av arbeid. Den handler om hvordan vi får flere i jobb.

Undersøkelser viser at når det lønner seg å jobbe, jobber vi mer. I hvert fall hvis vi kan og det finnes en jobb til oss. Men hvis den eneste årsaken til utenforskap blant unge var at det lønnet seg å gå på trygd, da skulle man tro at det var jevnt fordelt, uavhengig av foreldres inntekt?

Slik er det jo ikke. Det er, som Hoemsnes skriver, de fattiges barn som oftest står utenfor. Barn av foreldre på trygd, som altså ofte er fattige, har større sannsynlighet for selv å havne på trygd, og dermed også selv bli fattige.

Det må altså være flere forklaringer enn nivået på trygden.

Les også dette innlegget: Den vanskelige målingen av ulikhet

I boken «Det trengs en landsby» undersøker jeg disse sammenhengene. Jeg viser at både fattigdom og rikdom arves, men at det også er betydelige variasjoner mellom kommuner. Sammenhengene mellom generasjoner er noe svakere i kommuner der flere fullfører videregående uavhengig av foreldrebakgrunn, og der organisasjonslivet og den sosiale kapitalen er sterk, blant annet.

Dessverre har vi i takt med økte forskjeller blitt dårligere, ikke bedre, på å sikre alle barn like muligheter. Barn i lavinntektsfamilier går ikke i barnehage, trives dårligere på skolen, går glipp av verdifulle men kostbare nettverk i skolefritidsordningen, og deltar sjeldnere i organiserte fritidsaktiviteter, der de også går glipp av viktig læring, nettverk og mestring.

Jeg er enig med Hoemsnes i at vi må snu hver stein for å finne en vei inn i arbeidslivet for dem som står utenfor.

Her er tre forslag:(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

  • Gratis barnehage og SFO: Vi vet at den lille andelen barn som ikke går i barnehage, er overveiende fra lavinntektsfamilier, og stiller med store ulemper første skoledag. Barn av familier med lav utdannelse og inntekt har også oftere ufullstendige vitnemål etter grunnskolen. Dermed arves fattigdommen.
  • Obligatorisk videregående skole: Det er stadig trangere i vårt høyproduktive arbeidsliv, og få eller ingen jobber til den som mangler formell kompetanse. Likevel lar vi barn som ikke får kjøre bil eller stemme, velge om de vil fullføre en utdannelse vi vet at de trenger for å få innpass i arbeidslivet. Av elever som har foreldre med høyere utdannelse, fullfører åtte av ti på normert tid. Men hvis mor og far kun har grunnskoleutdannelse, vil bare fire av ti fullføre på normert tid, og tre av ti slutter. Slik arves også fattigdom.
  • Styrke yrkesfag og fagarbeideres arbeidsvilkår. Mangel på læreplass og et arbeidsmarked med stadig dårligere vilkår, sammen med stor mangel på fagarbeidere, er et samfunnsproblem. Tenk om vi sa til annenklassinger på videregående at det dessverre ikke var plass til dem på siste året? Mangelen på læreplasser og tilstandene i store deler av norsk bygg- og anleggsbransje er en skandale. Tydelige krav til bruk av lærlinger og ordnede forhold ved innkjøp fra byggebransjen, derimot, har gitt resultater. Mer av det. Det er fint å ønske seg flere i jobb.
    Det tror jeg mange gjør. Men selv om du blir fattig av å ikke jobbe, er det ikke sikkert at du får jobb selv om du er fattig. I hvert fall ikke hvis utenforskapet handler om noe mer enn at trygden er for høy. Og fullt så enkelt er det dessverre ikke.
Les også fredagskronikken om formuesskatt og inntektsforskjeller: Mot bedre vitende? dn+