Å skille mellom barna av overgriperne og ofrene i en krig, er feil. Redd Barnas mandat er å beskytte alle barn mot grove forbrytelser i krig og konflikt. Dessverre lever stadig flere barn i konfliktområder.
I leirene i Nordøst-Syria hjelper Redd Barna både syriske, irakiske og utenlandske barn, både barna som har mødrene sine der og de som er foreldreløse. Ikke minst i «naboteltet», som professor Janne Haaland Matlary skriver om i DN 17. april. I de overfylte leirene er det over 7000 utenlandske barn fra over 40 ulike land. Bare i Al Hol-leiren er det over 73.000 mennesker, mer enn 45.000 av dem barn.
I hjelpearbeidet kjemper vi mot klokken. Utmattede og utsultede barn dør. Hjelpebehovet er enormt, og ressursene begrenset. En praktisk grunn til at Redd Barna og andre aktører ber alle land så raskt som mulig hente hjem sine barn og mødre, er å lette forholdene i leirene. De andre grunnene til at Norge aktivt skal hente hjem barna er flere.
Barn har selvstendige rettigheter som er definert i FNs barnekonvensjon. Barn skal ikke behandles som en forlenget arm av sine foreldre, men som individer med selvstendige rettigheter. Eglantyne Jebb, som stiftet Redd Barna for 100 år siden da hun så hvor elendig fiendens barn ble behandlet under første verdenskrig, laget også det første utkastet til det som senere ble FNs barnekonvensjon. Den sikrer barn unike rettigheter, uavhengig av hvem foreldrene deres er.
En av disse rettighetene er statsborgerskap. Nå risikerer barn av foreldre med IS-tilknytning å bli statsløse. Selv om de norske barna teoretisk skulle beholde sitt norske statsborgerskap, vil det hjelpe lite siden deres sjanse til å komme til Norge er svært små uten aktiv hjelp fra norske myndigheter. Å frata barna mulighet til å komme til Norge, og overlate dem til en uviss og livsfarlig skjebne i leirene i Nordøst-Syria, vil være å straffe dem for foreldrenes ugjerninger.
Barn av foreldre med IS-tilknytning er ikke «statens barn», men barn med norsk statsborgerskap og med de rettighetene som følger av det. Redd Barna mener ikke at barna skal tas fra mødrene sine. Vi forstår at mange reagerer på det. Men av hensyn til barna, som så vidt en vet alle er svært små, mener vi at mødrene også må komme tilbake til Norge. FNs barnekonvensjons forplikter statene til å gjøre det som er til barnets beste, og den sier at alle barn har rett til å bo med foreldrene sine dersom de klarer å ta godt nok vare på dem. Å skilles fra mødrene under dramatiske omstendigheter vil ikke være til barnets beste.
Mødrene skal inn i en rettsprosess, etterforskes og straffeforfølges. De har aktivt sluttet seg til en terrororganisasjon som er ansvarlige for enorme overgrep. Det er helt nødvendig at ansvarlige for overgrep i krig straffes. Men for barna kan mødrene uansett være den eneste omsorgspersonen de har. Det å brått bli revet fra moren sin nå kan traumatisere barna mer. Å vokse opp uten å vite hvor moren sin er, om hun er drept eller internert, kan legge en stor byrde på barna.
I Norge har vi et system for å vurdere foreldres omsorgsevne og om det er til det beste for barna å bo sammen med dem. Vi kan også ivareta familier med foreldre i rettssystemet. Det finnes løsninger for kontakt med mor i fengsel dersom det vurderes at det er til barnets beste. Det vi ber om er at mødre som ber om aktiv hjelp til å komme tilbake til Norge sammen med sine barn, får denne hjelpen fra Norge myndigheter.
Norges egen politikk sier at de skal prioritere å hjelpe nordmenn i utlandet der hvor liv og sikkerhet står i fare, der hvor menneskerettigheter brytes og der det dreier seg om mindreårige. Alt dette står på spill nå for barna. Norske myndigheter bør derfor tydelig si i offentligheten at det er en sterk prioritet å få barna hjem.
Janne Haaland Matlary mener det er for mye medieoppmerksomhet om fremmedkrigere fra IS og Syria, at mediene appellerer til følelser og spesielt til barnas rettigheter. Barns rettigheter er langt fra følelser, men en del av den veven av internasjonale regler og konvensjoner som holder oss samlet som en sivilisert verden. Og heldigvis gjør mange medier en viktig jobb med å dokumentere det som nå utspiller seg i leire, i fengsel og i provisoriske rettssaler.
Historien er full av krigsoppgjør hvor det i iveren etter å gjøre opp for grove krigsovergrep, er blitt begått ny urett. Dette gjelder ikke minst behandlingen av barn, som er blitt stemplet, måttet bære foreldrenes skyld, vokst opp i uvisshet om hva som har skjedd med foreldrene sine. Ikke la oss gjøre den feilen igjen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.