De mest interessante forestillinger er ofte motforestillinger. Derfor bygges viktige samfunnsinstitusjoner slik at ideer aktivt møtes av motargumenter – det er en del av rutinene.

Forskere angir selv alternative hypoteser, og kolleger mobiliserer motforestillinger. Funn og teorier underkastes fagfellevurdering før de publiseres og kan imøtegås av en bredere krets.

Gudmund Hernes, forsker ved Fafo, professor II ved Handelshøyskolen BI, statsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i 1990 til 1995.
Gudmund Hernes, forsker ved Fafo, professor II ved Handelshøyskolen BI, statsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i 1990 til 1995.

I forvaltningen skal en statsråd som tar et initiativ ikke bare høre proargumenter, men også betenkninger. Det øker innslaget av fornuft i offentlige beslutninger, og sikrer at politikere ikke blir avkledd når de fremmer sitt syn for velgerne.

Denne profesjonelle etos møtte jeg første gang på loftet i Finansdepartementet som statssekretær for Per Kleppe: Embetsverket der var trenet i å komme med innvendinger mot alt, også mot forslag det støttet faglig.

Humorversjonen kjenner mange fra komiserien «Javel, herr statsråd!»

I DN 4. september skrev landets topper for forskning og politikk – forskningsminister Iselin Nybø og direktør John-Arne Røttingen i Forskningsrådet – et advokatur for såkalt åpen tilgang («open access»).

Pro-argumentene er velkjente: Det offentlige betaler for selve forskningen. Når den skal publiseres, vil typisk offentlig ansatte forskere vurdere om de funnene er holdbare og metodene vederheftige – oftest gratis. Arbeidet for å sikre og heve kvalitet er stort, inkludert redaksjonell innsats med illustrasjoner og språkføring.

Silingen sparer forskerne selv fra å pløye gjennom mengder av halvgodt stoff, ja, endog forskningsjuks. Den sikrer at innholdet i lødige tidsskrifter flytter forskningsfronten. Den gir eksterne brukere tillit til resultatene. Publiserte tekster viser hva som er verd å vite, og standarden forskere bør holde. Alt dette arbeidet tilfører råmanuskriptene vitenskapelig merverdi.

Men det koster.

De første publikasjoner ble utgitt av forskerprofesjonene selv, og av lærde selskaper, som Royal Society. Siden har private forlag i økende grad overtatt. Og det økonomene lærer oss vil skje, har skjedd: Monopoler tar det markedet tåler. Fagtidsskrifter er ofte monopoler.

Sådan er kapitalismen. Private forlag tok blodpris for abonnementer som forskere ikke kan være foruten, og som Nybø og Røttingen sier, ble bibliotekene utarmet. Selv om forskere brukte kopimaskinen til å omgå hindrene.

Så ble samfunnets teknologiske basis endret. Fagartikler kunne publiseres på internett, og man kunne få siste nytt gratis og straks – hvis man forlot den gamle modellen der fagstoff ble lagt bak en betalingsmur.

Da fulgte en endring i overbygningen, og en ny ideologi ble født: Åpen tilgang.

Den snur prinsippene; forfatterne betaler for utgivelsen, ikke leserne via abonnement. Derfra er alt gratis, tilgjengelig fritt og fort. Profittmaksimerende forlag kan utmanøvreres!

I Nybøs og Røttingens fremstilling er da alt såre vel. For den er uten motforestillinger.

Men historien har sin list. De siste ti år er mange betenkninger ved det nye system fremført med økende styrke – uten at det har påvirket de nye ideologer. For nå har vi fått et «Åpen tilgang-industrielt kompleks».

I Norge er motforestillingene sist illustrert i Aftenpostens reportasjer om organisert forskningsbløff, der Kapitalisme 2.0 – i form av «røvertidsskrifter» og «falske konferanser» – karrer til seg anselige deler av de offentlige pengene som skal finansiere åpen tilgang.

De undergraver systematisk både forskningens kvalitet og dens integritet. Det er underlig at det som sto på selveste Aftenpostens forside, ikke er sett av forskningsministeren eller Forskningsrådets direktør.

Og man må undres over hva regjeringen har gjort med embetsverket, siden det ikke lenger mobiliserer motforestillinger. Samt hvilke kretser direktøren vanker i, siden intet av den store internasjonale debatten har trengt gjennom motforestillingsmuren.

Da må man spørre dem:

  • Hvor mange norske forskere er blitt lurt av artikler i røvertidsskrifter?
  • Hva er nå de samlede offentlige utgifter brukt til åpen tilgang? Hva koster «gratis»?
  • Hvordan er kvalitetssikringen, sammenlignet med tradisjonelle fagtidsskrifter?
  • Hvilket byråkrati må bygges for å bevokte den nye jungelen forskere lokkes inn i?
  • Hva med forskernes egen opphavsrett?
  • Hva med «Gold Open Access», der hvem som helst kan patentere forskernes fritt tilgjengelige funn?

Kapitalisme 1.0 var ikke ideell. Det er heller ikke Kapitalisme 2.0. Vi er i en famlefase.

Men vi må forvente gjennomtenke svar fra de øverste ledere av Forsknings-Norge har når de går fra 1.0 til 2.0, uten å gi en eneste motforestilling til mantraet «åpen tilgang».

For som statsminister Odvar Nordli sa: «Det er ikke nok å si halleluja. Man må gjøre det også!»(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

– Å se gull på denne skalaen er fenomenalt
Aksjene i gruveselskapet steg 94 prosent etter dette funnet
00:42
Publisert: