Det kan høres paradoksalt ut, men er det ikke. I vårens store politiske dragkamp der forvaltningsplanen for Barentshavet skal oppdateres, står industriinteressene mot faglige råd. Trusselen mot et unikt og sårbart økosystem sammen med risiko basert på sikkerhetsmessige, økonomiske og geologiske og vurderinger tilsier at vi bør holde oss unna området rundt iskanten.

William Helland-Hansen
William Helland-Hansen (Foto: x)
Snorre Olaussen
Snorre Olaussen (Foto: x)

Å skyve grensene for petroleumsleting videre nordover er en særdeles lite fremtidsrettet politikk. Definer heller iskantsonen lenger mot sør i tråd med forskernes anbefalinger.

Alt tyder på at isen trekker seg nordover som et resultat av klimaendringene. Samtidig er forskerne i de to miljøfaglige instansene Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet klare i sine råd, iskantsonen må defineres lenger sør enn i dag, nettopp for å beskytte det unike økosystemet i området. Definisjonen må ta utgangspunkt i 0,5 prosentgrensen, det vil si der det er sannsynlighet for isutbredelse 0,5 prosent av dagene i april målt over en 30-års periode, og ikke den gjeldende 30 prosents grensen. Forskjellen mellom de to grensene tilsvarer arealet av halve Fastlands-Norge.

Iskantsonen er et biologisk sett høyproduktivt område, og den strekker seg et godt stykke sør for der det vanligvis legger seg permanent is. 0,5 prosentgrensen vil ivareta hele dette området og er derfor anbefalt som et «særlig verdifullt og sårbart område», et såkalt SVO, av de to miljøfaglige instituttene.

Men iskanten og iskantsonen trekker seg altså gradvis nordover, til tross for store årlige variasjoner. Temperaturstigningen i Svalbard-området er nå cirka 1,5 grad og i nordlige Barentshavet mer enn en 1 grad per tiår. I Barentshavet er isdekket de siste 40 årene halvert. Fortsetter denne trenden vil området i 2050 være isfritt året rundt.

Vi må lytte til de miljøfaglige rådene: Den utvidede iskantsonen (0,5 prosents grensen) omfatter i dag et uhyre rikt og sårbart biologisk område og bør derfor ikke forstyrres. Oljeindustrien bør holde avstand til dette området. Dernest kan det stilles spørsmål ved oljeindustriens forsikring om håndterbar avstand fra nærmeste helikopterbase til boreinstallasjonene så langt mot nord. Med over 400 kilometer fra Finnmarkskysten ligger området helt i ytterkant av rekkevidden for dagens helikoptre. Dette gir en betydelig risiko for økt responstid og redusert sikkerhet i tilfelle en større ulykke.

I tillegg vil vi påpeke at potensielle funn så langt nord og øst i Barentshavet vil være særdeles kostbare å utvikle. Selv om dagens rekordlave oljepris kan være et midlertidig fenomen, vil «break-even» oljeprisen i et område som ligger så langt fra all infrastruktur uansett være svært høy. Det gigantiske gassfeltet Sjtokman på russisk side i østlige Barentshavet som ble funnet i 1988, verdens største gassfunn til havs og tre ganger så stort som vårt eget Trollfelt, er ikke blitt utviklet og satt i produksjon nettopp fordi kostnadene for å utvikle og drive feltet er så store.

Mer enn noe annet sted på norsk sokkel risikerer vi tapte investeringer og «dead assets». Dette forsterkes av klimarisikoen som stadig flere påpeker: I tråd med at fornybar vil overta stadig større deler av energimarkedet vil sannsynligheten for å ikke kunne tjene inn milliardinvesteringene ved å finne og utvikle nye felt bare øke.

I debatten kan det synes som gitt at det her finnes betydelige ressurser i undergrunnen. Men med bakgrunn i tilgjengelig undergrunnskunnskap fra Barentshavet og geologien på Svalbard stiller vi spørsmål ved sannsynligheten for å påvise økonomiske utvinnbare ressurser i det omstridte området. Olje og gass dannes fra en kildebergart, ofte omtalt som «kjøkkenet». En forutsetning for at kjøkkenet skal levere «maten» (det vil si olje eller gass), er at det må ligge på rett dyp. Kjøkkenet vi kjenner fra vestlige deler av Barentshavet og som har gitt opphav til gassen og oljen som produseres i felt som Snøhvit og Goliat, ligger for grunt i store deler av det omdiskuterte området. Likeledes er de beste reservoarbergartene tynne eller ikke til stede. Det betyr at svært usikre letemodeller må fungere for at det skal gjøres funn. Ikke uten grunn viser de store internasjonale selskapene nå mindre og mindre interesse for nye leteområder i Barentshavet.

I tillegg kommer klima-argumentene: Det vil være uetisk og uansvarlig å lete etter olje og gass så lang nord. Skal det letes i områder som etter hvert blir helt eller delvis isfrie -for deretter å finne mer petroleum som igjen bidrar til videre oppvarming? Målet må være å redusere utslippene slik at isdekket og det høyproduktive biologiske området ikke forsvinner for alltid.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.