I Gaza utvekslet Hamas og det israelske forsvaret nylig raketter og artillerigranater gjennom flere døgn med omfattende tap av menneskeliv og store materielle skader, før det ble inngått en ny våpenhvile. Den blir neppe mer varig enn de mange foregående, og som alltid når militære maktmidler har vært i bruk er det interessant å spørre: Hva kom ut av dette, og hvem tjente eventuelt på det? Da er det verdt å legge merke til at partenes rettferdiggjøring av sin handlemåte er asymmetrisk.

Israel viser til sin rett til selvforsvar i nuet, når rakettene kommer. Hamas derimot, viser til den grunnleggende tilstand av politisk urett som råder på grunn av Israels vedvarende okkupasjon av områdene de tok under seksdagers krigen i 1967 – for øvrig en krig i utvilsomt selvforsvar, blendende dyktig ført.

Dette innebærer imidlertid at Hamas’ strategi er forfeilet av to årsaker. For det første kan ikke palestinerne vinne en militær konfrontasjon med Israel. Dermed er det også lite klokt å forsøke, ganske særlig på en måte som retter seg ensidig mot den israelske sivilbefolkningen. For det andre, ikke bare er dette helt fånyttes, det spiller også kortene i hendene på Israel ved å skyte raketter som nettopp ved å ramme sivile bekrefter det israelske narrativet om konflikten – at Israel må ha rett til å forsvare seg mot terror.

Palestinerne burde i stedet legge opp en strategi som understøtter og fokuserer på deres eget narrativ – nemlig den grunnleggende urett som Israels fremferd i de palestinske områdene representerer. Men da må de selvfølgelig avstå fra både rakettskyting og annen kvasi-militær voldsbruk. Deres eneste mulighet for å vinne frem ligger i en strategi som fratar den israelske politikken den siste rest av legitimitet ved å berøve Israel muligheten for å hevde at de er under angrep fra terrorister. Nettopp der ligger deres beste mulighet fordi denne politikken allerede har påført Israel et massivt tap av internasjonal støtte og sympati og derfor er fruktbar grunn for en strategisk påvirkningsoperasjon. Vanskeligheten er først og fremst at den eneste aktør som har makt til å tvinge Israel til konsesjoner overfor palestinerne er USA, og til nå har ingen amerikansk president kunnet utfordre det store antall kritikkløse beundrere og tilhengere av Israel blant evangelisk kristne amerikanere.

Det palestinerne må forstå er med andre ord at det er bibeltro amerikanere i Midtvesten og andre steder som er konfliktens viktigste aktør; deres farligste fiender og dem en palestinsk strategi som skal virke må rettes mot. Ved en konsekvent avvisning av enhver bruk av vold kan palestinerne gjøre det umulig for andre enn de rene gammeltestamentlige fanatikere å fremstille dem som terrorister. Da vil de kunne innta «the moral high ground» og derfra rette en ødeleggende påvirkningskampanje mot Israel hvor det fokuseres på fremferden i de okkuperte områdene og den generelle utviklingen av Israel mot en apartheid-stat der palestinerne er annenrangs borgere. Det vil ikke bare påvirke stemningen utenfor Israel til palestinsk fordel. Det vil også styrke den sekulære politiske opposisjonen innad i Israel, som arbeider for å ta landet tilbake til en politikk mer lik den det førte den gang de fleste av oss sympatiserte med Israel. Bare en slik strategi vil kunne snu stemningen hos tilstrekkelig mange amerikanere til at en president får den handlefriheten han trenger til å legge det presset på Israel som skal til og som de fleste av dem antagelig har ønsket å gjøre lenge.

Det har vært sagt at «palestinerne lar aldri en sjanse gå fra seg til å la en sjanse gå fra seg» med referanse til alle de gangene ekstremister har fått lov å ødelegge for en langsiktig fredsløsning. Nå bør de derfor erkjenne at en voldelig strategi må forlates – ikke fordi den ikke er forståelig på mange måter, men fordi den ikke virker. I stedet må de velge en strategi som utnytter den åpenbare og enorme sårbarheten i den israelske posisjonen. Men da må de legge makten i hendene på andre enn de hodeløse voldsromantikerne i Hamas, Netanyahus beste og mest effektive støttespillere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.