Den siste tiden har det vært flere artikler og innlegg om den nye åpenhetsloven som trer i kraft neste år. Tre bekymrede advokater skriver i DN at de «frykter […] at selskapene som gjør minst for å etterleve loven vil trekke det lengste strået» (22. oktober).

Vårt svar til forfatterne og andre som er bekymret for hvor vanskelig denne loven vil være er: Pust ut. Dette går bra.

Håkon Stalheim Meldahl
Håkon Stalheim Meldahl

Åpenhetsloven krever at større norske virksomheter vurderer hvilke negative konsekvenser de kan ha på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, håndterer dette og rapporterer om dette til allmennheten. Sistnevnte skjer gjennom årlig rapportering og svar på innsynsbegjæringer.

Mari Gjefsen
Mari Gjefsen

Loven omfatter både egen virksomhet, leverandørkjeden og forretningspartnere.

Loven møter kritikk for å være vag og vanskelig, og å innføre krav som tilsynelatende er umulige å følge. Gjengangere er at det ikke finnes noen veiledning om hvor langt ned i leverandørkjeden man må gå, hva kravene det skal rapporteres om består i, og nå sist, at selskaper som rapporterer dårligst vil komme best ut.

… selskaper som «sluntrer unna» vil ikke nødvendigvis gå under radaren. Tvert imot kan hvem som helst be om innsyn

Den siste problemstillingen er ikke ny, men gjelder for alle rapporteringsplikter i næringslivet. Forskjellen her er at selskaper som «sluntrer unna» ikke nødvendigvis vil gå under radaren. Tvert imot kan hvem som helst be om innsyn i vurderinger som ligger til grunn for rapporteringen en virksomhet selv gjør.

Det er dermed mer sannsynlig at selskaper blir stilt til ansvar for manglende etterlevelse av åpenhetsloven enn andre tilsvarende lover.

Det er heller ikke riktig at det ikke finnes noen retningslinjer og veiledning. Selv om loven inneholder skjønnsmessige standarder som Forbrukertilsynet må klargjøre, finnes det mange offentlig tilgjengelige kilder. Hvis vi tar utgangspunkt i eksempelet forfatterne selv brukte i sitt innlegg, nemlig tekstilbransjen, har OECD utgitt en nesten 200 sider lang veiledning som forklarer i detalj hvordan retningslinjene åpenhetsloven er basert på vil gjelde.

Rapporten gir svar på flere av spørsmålene forfatterne lurer på i sitt innlegg, og et par til.

Videre frykter forfatterne at loven krever «inngående kunnskap om menneskerettighetsfeltet» som virksomhetene ikke har i dag. Selv om mange vil trenge støtte fra advokater, konsulenter og ekstra interne ressurser for å implementere loven, tror vi ikke dette er så vanskelig som enkelte gir inntrykk av.

De fleste norske selskaper vet allerede i dag mye om produktene og tjenestene de leverer og hvilken risiko som er forbundet med disse. Åpenhetsloven krever at disse risikofaktorene er gjenspeilet i virksomhetens risikostyring og gjøres kjent for allmennheten.

Virksomheter med kostbart produksjonsmateriell og dyre innsatsfaktorer kan være omfattet av loven, men samtidig ha få interne ressurser til rapportering. Siden loven opererer med et forholdsmessighetsprinsipp, kreves det ikke at de rapporterer like inngående som større virksomheter.

Mindre bedrifter vil langt på vei få drahjelp til sine egne vurderinger av interesseorganisasjoner, bransjeorganisasjoner og større selskaper.

Istedenfor å fokusere på hvor lovens yttergrenser skal gå, foreslår vi å begynne med å se på lovens kjerne: Sørg for å ha et «compliance»-program som gjenspeiler risikoen til det du driver med, og bruk dette programmet aktivt i håndtering av risiko dere er eksponert for.

Etter hvert som vi får praktisk erfaring med anvendelse og tilsyn av loven, kan vi begynne å problematisere nærmere hvor yttergrensene skal gå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.