Advokat Nathalie H. Brinkmann trekker i et innlegg i Dagens Næringsliv 28. november en sammenligning mellom Nav-skandalen og norsk barnevern og de mange sakene som er til behandling i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD).

I innlegget fremmes påstander som neppe bidrar til en fruktbar diskusjon om hvilken betydning EMD-sakene bør få for barnevernet.

Mens Nav-skandalen handler om en feilaktig forståelse av regelverket, handler en barnevernssak om å finne det riktige balansepunktet mellom foreldre og barns rettigheter. Det er ingen enkel øvelse. Både barnevern, fylkesnemnd og domstoler kan gjøre feil.

Brinkmann hevder at et stort antall barn årlig blir skilt fra sine familier uten at det er snakk om rus, vold eller alvorlig psykiatri. I dette ligger en antydning om at mange barn hentes ut av hjemmet uten god grunn. Det er ingen holdepunkter for en slik påstand i noen av de fem sakene som så langt er behandlet av EMD.

Helsetilsynet har også i rapporten «Det å reise vasker øynene» gjennomgått 106 saker som har vært behandlet i fylkesnemnden. Det er verdt å merke seg at i alle tilfellene barnet ble flyttet akutt, var situasjonen alvorlig og av en karakter som gjorde det nødvendig å beskytte barnet.

Brinkmann retter kritikk mot nemndene og domstolene som «barnevernets forlengede arm». Stortinget har bestemt at det ligger til Fylkesnemnda, og i de fleste saker til slutt til domstolene, å fatte beslutninger om omsorgsovertagelser og regulering av samvær.

Fylkesnemnd og domstoler skal ikke godkjenne barnevernstjenestens forslag til vedtak. De skal foreta selvstendige og kritiske vurderinger av behovet for å gripe inn i familielivet. At disse aktørene tar dette ansvaret på alvor, er grunnleggende premiss for rettssikkerheten til familier som bor i Norge.

Helsetilsynet skriver om nemndvedtakene som er gjennomgått, at de er «bygget opp systematisk med sakens bakgrunn, partenes syn og en grundig drøfting hvor barnets behov er vurdert opp mot foreldrenes mulighet til å ivareta dem».

Barnevern er et særdeles vanskelig og komplekst felt, og det vil alltid kunne stilles spørsmål ved om dagens praksis er den best tenkelige. Norge har tiltrådt menneskerettskonvensjonen fordi vi ønsker å få et blikk utenfra, en vurdering av om vi oppfyller våre forpliktelser etter konvensjonen.

Det er derfor all grunn til å ta alvorlig de signalene som kommer fra Strasbourg.

EMD har i de tre dommene som så langt har gått mot Norge, ikke konkludert med at norsk barnevernslovgivning er i strid med menneskerettskonvensjonen. Direktoratet tar like fullt dommene på stort alvor, og vi er opptatt av at alle instanser må lære av dem, for å bidra til at barn og familier får riktig hjelp til rett tid, og har god rettssikkerhet.

Det EMD sier om barnevernets arbeid, er viktig når vi skal gi råd om faglig forsvarlighet i tjenestene. Samtidig gir dommene først og fremst signaler til fylkesnemndene og domstolene. At disse signalene tas på alvor, er det ingen tvil om.

Som en direkte følge av Strand Lobben-dommen, som Brinkmann omtalte, har Høyesterett besluttet å behandle fire barnevernssaker i storkammer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.