I utredningen «Den tredje statsmakt – Domstolene i endring» anbefaler Domstolkommisjonen å legge til rette for mer spesialisering. Barnesaker, store kommersielle tvistesaker og store økonomiske straffesaker nevnes som eksempler på egnede rettsområder. Det anbefales også at domstolene prøver ut spesialisering innen ulike prosessformer og oppgaver, som småkravsprosess, gruppesøksmål og rettsmegling.

Jeg er bekymret for at spesialiseringen, og særlig de vide rammene for den, kan åpne for misbruk og gjøre dommerne mindre uavhengige.

Ole Kristen Øverberg
Ole Kristen Øverberg (Foto: Foto Scroder)

Domstolkommisjonen legger opp til at det er domstolsleder som skal bestemme spesialiseringsområdene i sin domstol, hvilken spesialisering den enkelte dommer skal ha, og at det skal være mulig til å pålegge dommere å være alt fra uspesialisert til fullspesialisert. Det siste må antas å være en forutsetning dersom fagkompetansen skal kunne bevares på rettsområdene som Oslo byfogdembete behandler i dag – i en sammenslått domstol med Oslo tingrett.

Som hovedregel antydes det en spesialiseringsgrad på mellom 20 og 30 prosent av hele porteføljen til den enkelte dommer. Dette omtales som «moderat spesialisering». Det er anslått at arbeidsbelastningen for en dommer typisk fordeles på tre saksfelt: 39 prosent til sivile tvister, 34 prosent til straffesaker og 27 prosent til konkurs, namssaker og annet. Dersom spesialiseringen for en dommer skjer innen sivile tvister, betyr det i praksis at ett spesialiseringsområde, som barnesaker, vil utgjøre halvparten av arbeidsbelastningen på dette saksfeltet. Jeg tror ikke de fleste dommere vil se på dette som moderat. Det er en betydelig spesialisering det i realiteten er snakk om.

Den 10. desember i fjor sa Stortinget ja til en reform av domstolsstrukturen. Den innebærer langt færre tingretter og sorenskrivere. Antallet reduseres fra 60 til 23.

Dette legger mye makt i hendene på de gjenværende domstolslederne, og domstolene vil bli mer sårbare for politisk påtrykk. Jusprofessor Hans Petter Graver har skrevet et debattinnlegg i Aftenposten 5. oktober 2019 med tittelen «Domstolenes uavhengighet må sikres». Som han peker på i innlegget er det ikke tilfeldig at det nettopp er domstolslederne som blir slått ned på når myndighetene i Ungarn og Polen forsøker å kneble domstolene.

En domstolsleder skal ikke overprøve det dømmende arbeidet til dommerne. Likevel kan de øve stor innflytelse. De kan påvirke fordelingen av saker mellom dommerne og sikre at viktige saker ikke havner i «feil» dommeres hender. De styrer over ressurser som er viktig for dommernes trivsel, som ferier, permisjoner, etter- og videreutdanning og andre forhold.

De kan ikke fjerne dommere, men de kan gjøre livet surt for dem.

Brysomme og frittenkende dommere kan tenkes å bli pålagt spesialisering på saksområder hvor de ikke er i posisjon til å dømme i politisk betente saker. Spesialisering kan også brukes som gulrot eller pisk for å oppnå ønsket adferd hos dommerne.

Spesialisering kan brukes som gulrot eller pisk for å oppnå ønsket adferd hos dommerne

Da hjelper det lite å ha bestemmelser eller rutiner om tilfeldig fordeling av saker blant dem som har en gitt spesialisering.

Domstolkommisjonen foreslår flere lovendringer som skal beskytte domstolenes stilling som selvstendig statsmakt. Lovforslagene berører administrasjonen av domstolene, utnevnelser, stillingsvern, sakstildeling, antall dommere i Høyesterett og domstolshierarkiet. Dette gir etter min mening et lite robust forsvar mot maktmisbruk når man samtidig tar til orde for en spesialisering som stiller dommernes uavhengighet laglig til for hugg.

Dette må tenkes nøyere gjennom.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.