I mitt innlegg 8. april forklarer jeg hvorfor rettssikkerheten utfordres når domstolsledere bestemmer at enkelte typer saker skal tildeles spesielt utvalgte dommere.

Lagmann Christian Lund mener spesialisering må til for å møte komplekse problemstillinger med spesialiserte advokater og parter. Han er lite bekymret for misbruk (DN 23. april). Jeg er skeptisk.

En kollega i Oslo tingrett som besøkte en domstol i et EU-land fikk høre om en dommer som var flyttet fra konkurranserettstvister til trafikksaker – angivelig fordi domstolsleder ikke delte hennes syn på jusen. Selv om det ikke er lett å forestille seg at noe tilsvarende kan skje i Norge, er det mer sannsynlig enn at domstolene manipuleres av regjering og Stortinget. Det første kan skje i det skjulte og bortforklares. Det siste vil være gjennomsiktig og bli møtt med kritikk.

Domstolkommisjonen foreslår flere lovendringer som skal beskytte domstolene mot de andre statsmaktene. Etter min mening tar de for lett på risikoen for uønsket påvirkning av dommere gjennom domstolsledere og spesialisering.

Domstolkommisjonen ser for seg at utvelgelsen kan baseres på «saklige og objektive kriterier», som utdannelse, kurs, erfaring fra tidligere yrkesliv mv. Det innebærer likevel skjønnsmessige vurderinger fra domstolsleder.

Selv om det ses bort fra muligheten for usaklig forskjellsbehandling, strider den foreslåtte og omfattende spesialiseringen også mot grunnprinsippet om generalistdommere og allmenndomstoler. Det er bred enighet om at dette er en garanti for uavhengige domstoler og rettsenhet. Problemet er at en dommer behandler så få sivile tvister at spesialisering av disse sakene raskt kommer i konflikt med å være generalist.

Ole Kristen Øverberg
Ole Kristen Øverberg (Foto: Foto Scroder)

Vi har allerede et spisset og spesialisert system for å avgjøre sivile tvister. Forliksrådene behandler mer enn 80.000 av dem hvert år. Dertil kommer over 50 statlige klagenemnder. De ti største nemndene behandler over 30.000 saker. Her møter partene høyt spesialiserte nemndmedlemmer som kjenner sine saksfelt godt.

Det er kun toppen av dette isfjellet som ses i domstolene. Årlig kommer det inn 13.000 tvistesaker til tingrettene. Det utgjør i snitt knappe 24 saker på hver dommer. Under halvparten avgjøres ved dom. Resten forlikes eller bortfaller av andre årsaker.

Det betyr ikke at arbeidsbelastningen er lav. Arbeidsundersøkelser viser at dommere arbeider betydelig mer enn vanlig arbeidstid. Sakene skal forberedes, og rettsmøtene kan vare fra dager til måneder. I etterkant skal det skrives avgjørelser som tåler et kritisk blikk. Det meste av gjennomsnittsdommerens arbeidshverdag består dessuten av straffesaker, samt nams- og konkurssaker.

Organiseringen med forliksråd, nemnder og allmenndomstoler er et godt system. For partene og i et samfunnsøkonomisk perspektiv er det en fordel at tvister løses på et lavest mulig nivå. Det sikrer at domstolene kan bruke tilstrekkelige ressurser på saker som er viktige, kompliserte og prinsipielle. Samtidig er det vanskelig å se at en dommer – som altså i snitt avsier om lag ti sivile dommer i året – på en meningsfull måte kan spesialiseres, uten at dette går på bekostning av allsidigheten som kjennetegner generalistdommeren og allmenndomstoler.

Tilliten til domstolene er historisk høy. Tiltro-undersøkelsen som Domstoladministrasjonen har gjennomført i mange år viste i fjor at 92 prosent av befolkningen har svært stor eller ganske stor tiltro til domstolene. For domstolene vil den foreslåtte spesialiseringen bety mer administrasjon, mindre fleksibilitet og svekket uavhengighet. Det er ikke et skritt i riktig retning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.