DN publiserte 4. november et innlegg som belyste hvordan havvindsatsingen er på kollisjonskurs med fiskeriene ved at store arealer båndlegges og at havvind potensielt kan få store konsekvenser for økosystem og fiskebestander.
Saken illustrerer de to største konfliktene som økt bruk av havområdene vil medføre: arealkonflikter og konflikten knyttet til interesseavveiningen mellom miljøhensyn og andre hensyn – økonomiske og sosiale hensyn.
Nye havnæringer innebærer nye bruksmåter som igjen reiser spørsmål om aktivitetenes miljøkonsekvenser, deres økonomiske potensial og samordning med annen aktivitet. Regjeringens havstrategi fra i fjor understreker betydningen av å se havnæringene i sammenheng og å ha rammeverk og virkemidler som støtter opp om en helhetlig tilnærming.
Problemet med den fremlagte havstrategi er at politikerne ikke har gjort tydeligere prioriteringer og at de rettslige rammene for en slik helhetlig tilnærming per i dag ikke er på plass.
Norge har vedtatt forvaltningsplaner for alle norske havområder. Planenes viktigste funksjon er å fungere som kunnskapsgrunnlag og planleggingsverktøy for forvaltningen. Gjennom å kartlegge miljøkvaliteten og identifisere særlige verdifulle og sårbare områder skal planene gi premissene for beslutninger om hvilke aktiviteter som skal tillates hvor.
Planene har likevel ingen rettslig bindende kraft i den forstand at planenes prioriteringer, områdebeskrivelser eller anbefalinger ikke etablerer rettigheter eller plikter.
Den enkelte næring reguleres av tilhørende sektorlovgivning. Dette betyr at det per i dag ikke finnes noen lovgivning som koordinerer, samordner eller ser på reguleringen av aktivitet i havene samlet.
Mangelen på rettslige planleggingsverktøy, slik som plan- og bygningsloven er for arealer på land, gjør at arealkonflikter vil oppstå. Slike tvister må da løses med hjemmel i de relevante sektorlovene, på bakgrunn av overordnede rettslige styringsprinsipper (blant annet nedfelt i naturmangfoldloven) og med utgangspunkt nasjonale og internasjonale forpliktelser knyttet til helhetlig havforvaltning.
Utfordringene med en sektorbasert lovgivning er at det fort kan bli bukken som passer havresekken. En sektor vil gjerne prioritere de hensyn sektoren er satt til å fremme.
Det ligger så å si i olje og energidepartementets mandat å legge til rette for økt vindkraftutbygging, mens det er Nærings- og fiskeridepartementet som må sørge for å ivareta fiskeriinteresser.
Åpne prosesser med grundige utredninger og høringsrunder er ment å sørge for at alle stemmer blir hørt og vurdert. Når arealkonfliktene oppstår likevel, viser dette at det er behov for noen rettslige rammer for helhetlig planlegging.
Aktører som vil protestere rettslig mot tiltenkt eller tillatt ny arealbruk, må i dag benytte lovenes miljøbestemmelser. Det er også disse som må anvendes for konflikt nummer to: manglende prioritering av miljøhensyn i interesseavveiningen.
Det finnes bestemmelser som skal ivareta miljøhensyn i alle sektorlover, særlig i form av prosesskrav til saksbehandlingen. Det stilles krav til konsekvensutredninger, krav til vurdering av miljøhensyn og krav begrunnelse av vedtak. Mangler ved prosessen gjør at vedtak kan angripes, og kravene til grundighet og hva som skal vurderes skjerpes i takt et skarpere nasjonalt og internasjonalt miljørettslig fokus.
Det finnes også miljørettslige bestemmer som sier noe om terskelen for hvilke miljøbelastninger havene kan utsettes for. Grunnlovens §112 er en slik bestemmelse, og den pågående klimasaken er et viktig første steg for å kunne si noe om hvor denne terskelen for miljøbelastninger ligger.
Internasjonal rett vil også få betydning for hvordan det norske regelverket skal forstås og forvaltes. Gjennom havrettskonvensjonen pålegges alle medlemsstater, også Norge, å beskytte og bevare det marine miljøet. Innholdet i denne forpliktelsen er blitt spesifisert gjennom internasjonal rettspraksis. Signalene derfra er at plikten til å verne det marine miljøet i gitte tilfeller går foran en stats rett til å fatte politiske beslutninger om bruk av havet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.