Utredningen fra Klimarisikoutvalget, som ble ledet av Martin Skancke, har nylig vært ute på høring. I utredningen understrekes nødvendigheten av å få kartlagt den rettslige risikoen Norge møter, altså risiko for å bli holdt økonomisk ansvarlig for fysisk skade eller tap som følge av mangelfull omstilling, med andre ord ansvarsrisiko.
Utvalgets vurdering er selvinnlysende riktig. Kunnskap om rettslige adferds- og ansvarsnormer vil ha en adferdsregulerende og allmennpreventiv effekt. Anbefalingene fra utvalget bør være en forsinket påminnelse til regjeringen om å kartlegge den ansvarsrisiko Norge sitter på – ved transparent og objektiv informasjon til aksjonærer og samfunn om hvordan risikoen vurderes og håndteres.
Omfanget av tap og skader på grunn av klimaendringene vil overstige vår fantasi og fatteevne. De som rammes, vil ønske å velte tapet over på dem som kan sies til å ha bidratt til skaden. Her vil oljeselskaper og oljeproduserende stater være i skuddlinjen.
Vil så staten, regjeringen Solberg og oljeselskapene medvirke til at det blir gjort kartlegginger av ansvarsrisikoen Norge sitter på?
Trolig ikke.
Hverken staten eller oljeselskapene ønsker å bli kikket i kortene. I stedet vil man møte uetterrettelig retorikk om den norske oljens velsignelser. Slik adferd kan bli kostbar i det lange løp.
En karakteristisk side ved ansvarssaker er at ansvarsspørsmålene kommer opp og prøves av domstolene i ettertid. Man blir innhentet av fortiden. I klimasammenheng vil det bety at den negative utvikling vil være kommet lenger, og at årsaksforhold og konsekvenser fremstår med større tydelighet – samtidig som samfunnets toleranse ovenfor virksomhet med negative klimakonsekvenser vil være mindre.
Spørsmålet er om bidrag til miljøødeleggelser vil bli vurdert som uforsvarlig og rettsstridig.
Går man dypere ned i temaet ansvarsrisiko, kommer man ikke unna kravet til aktsomhet – «culpa-normen». Dersom et inntrådt tap og skade kan tilbakeføres til en handling eller unnlatelse som er uaktsom, vil den uaktsomme skadevolder kunne bli ilagt ansvar for det økonomiske tapet som er oppstått. Det ulovfestede uaktsomhetsansvar har utviklet seg gjennom rettspraksis. Generelt vil øket risiko for skade skjerpe aktsomhetskravet.
Oljeselskaper vet at utslipp av klimagasser – og dermed klimaskader – inntrer når produktet brukes etter sitt formål. At det avgis klimagasser ved forbrenning er med andre ord en iboende egenskap ved det produkt de produserer og selger.
I global sammenheng er norskprodusert olje og gass en betydelig bidragsyter til klimaskader. Oljenæringen som bransje, og dermed det enkelte oljeselskap, er utvilsomt en årsaksfaktor bak den katastrofen som venter oss.
I tradisjonell erstatningsrettslig tenkning vil oljeselskapenes ansvar skjerpes jo lenger vi har beveget oss forbi grensen for samlede utslipp som vitenskapen mener er forsvarlig.
Den norske statens samspill med oljeindustrien skjerper ansvarsrisikoen for statens del. Skadeevnen som knytter seg til oljeselskapenes aktivitet på norsk sokkel er muliggjort gjennom tillatelser fra den norske stat.
Staten er imidlertid pålagt et særskilt ansvar for beskyttelse av miljøet, jf. Grunnloven paragraf 112, tredje ledd. Her heter det at staten ikke bare skal iverksette tiltak til beskyttelse av miljøet, men iverksette tiltak som gjennomfører – altså sikrer – bestemmelsens «grunnsetninger», med andre ord de rettigheter – beskrevet som menneskerettigheter, som blant annet omfatter retten til et rent miljø.
Det er overveiende sannsynlig at staten meget grovt har krenket sine naturrettslige, konstitusjonelle og menneskerettslige forpliktelser.
En nærliggende konsekvens kan bli at bore- og utvinningstillatelser kjennes ugyldige, og/eller at staten holdes solidarisk ansvarlig med oljeindustrien for de skader og tap som de angjeldende oljeselskaper derved bidrar til.
Mer kunnskap om ansvarsrisikoen kan imidlertid bidra til at adferden justeres, slik Skancke-utvalget er inne på, ved å «redusere den rettslige risikoen hos de ulike rettssubjekter fordi de bedre kan tilpasse seg ved en adferd som er forsvarlig».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.