Det stormer rundt president Donald Trumps fremstøt for å få oppnevnt en ny dommer til USAs høyesterett. Bak dette ligger det amerikanske paradoks, nemlig at en president gjennom sin selektive utvelgelse av kandidater som passer hans politiske syn, kan påvirke landets øverste domstol i lang tid fremover ettersom høyesterettsdommerne sitter på livstid.

Kandidaten Amy Coney Barrett synes å være vel kvalifisert for stillingen. Oppmerksomheten er knyttet til hennes antatte politiske legning. Hennes grunnholdning oppsummeres i karakteristikken «en sterkt konservativ katolikk».

USAs høyesterett er tillagt mer makt enn det Høyesterett i Norge er i nærheten av. Ikke bare skal USAs høyesterett tolke en konstitusjon som er eldre og mer uforandret enn vår grunnlov. Det er også i praksis akseptert at høyesterett er politisert i den forstand at dommernes politiske innstilling har vært et premiss ved utnevnelsen og dermed blitt en merkelapp som den enkelte dommer bærer med seg i sitt virke.

Det blir følgelig en forventning at dommeren tar med seg sitt politiske grunnsyn og bygger på det i sine juridiske vurderinger. Dommerne selv går da heller ikke av veien for å la sitt politiske grunnsyn skinne igjennom når de avgir sitt votum.

I Norge har vi lett for å riste oppgitt på hodet av et slikt system. Det er langt fra vårt ideal om at en dommer skal være politisk og religiøst nøytral og at han eller hun skal dømme ut fra hva jusen definerer som rett eller galt. Vi liker å tro at makten ligger hos den lovgivende forsamling.

Det politiske spetakkel i USA gir oss likevel grunn til refleksjon og til å stille spørsmålet: Er vårt system så mye bedre?

I Norge utnevnes høyesterettsdommerne av regjeringen. Stortinget – som i denne sammenheng er parallellen til Senatet i USA – har intet de skulle ha sagt. Kandidatenes politiske innstilling og religiøse oppfatning er som oftest ukjent for folk flest. Hva regjeringen vet om politisk og religiøs innstilling, vet ikke vi.

Utnevnelsen skjer etter en lukket prosess uten offentlig høring og uten at kandidatene må forsvare sitt kandidatur offentlig.

Hvorvidt denne prosess har ledet til en politisk balansert sammensetning av norsk Høyesterett, er vel tvilsomt og uansett noe vi aldri får vite. Om regjeringen ser hen til politiske holdninger ved sin beslutning, får vi heller ikke vite. I sitt virke kan dommerne selv pakke sin politiske grunnholdning inn i finurlige juridiske resonnementer slik at deres politiske anfektelser er vanskelig å avdekke.

Vi har dermed fått en Høyesterett som ikke er politisk i den forstand at det ligger ingen uttalte politiske føringer til grunn for den enkelte utnevnelse av våre dommere. Hvor dommerne står rent politisk, er noe vi bare kan forsøke å gjette oss til.

Vi må vel kunne prise oss lykkelige over at vi slipper den polarisering og det politiske kaos som oppstår i USA hver gang en ny høyesterettsdommer skal utnevnes. Vår kritikk springer antagelig ut fra det faktum at flertallet i Senatet – som har det siste ord – i så uttalt grad tar politiske hensyn og at de i fullt monn utnytter sin posisjon.

Makten rår når det republikanske flertallet i dette tilfellet får diktere og styre prosessen.

I Norge har vi lite innsyn i prosessen som foregår i lukket rom og uten offentlig debatt, uten at kandidatenes politiske grunnsyn er avdekket. Hvem vet om vi ikke sitter med en konservativ Høyesterett her i landet?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.