Onsdag la regjeringen frem forslag til ny finansavtalelov. Et av de mer kontroversielle forslagene gjelder ansvarsfordeling ved misbruk av elektroniske signaturer, i praksis misbruk av BankID. Særlig i relasjon til låneavtaler er slik svindel et utbredt problem. Her viser rettspraksis nærmest et totalt fravær av rettssikkerhet for ofrene, som ofte ender med å måtte betale på lån de ikke har tatt opp.

I proposisjonen peker departementet på at «misbruk av elektronisk signatur i forbindelse med finansielle avtaler vil kunne få svært negative økonomiske og personlige følger for den enkelte som utsettes for det», og videre at det er «et klart behov for en bedre beskyttelse av enkeltpersoner enn det som følger av dagens regler».

Da er det rart at forslaget også inneholder regler som vil gi en dårligere beskyttelse enn i dag.

For å ta de gode nyhetene først: Reglene som er foreslått, vil gi en etterlengtet og vesentlig forbedret beskyttelse mot tap som følge av at noen urettmessig har tilegnet seg dine BankID-opplysninger. Hovedregelen etter lovforslaget er at finansinstitusjonen må bære tapet i slike situasjoner. Dersom kunden har opptrådt grovt uaktsomt, gjelder det en egenandel på 12.000 kroner.

De dårlige nyhetene er at lovforslaget innebærer svekket beskyttelse for forbrukere som frivillig har gitt fra seg sikkerhetsinformasjon knyttet til BankID. Dette regnes som et forsettlig pliktbrudd, og da skal fullt ansvar for BankID-innehaveren inntre «automatisk». Det oppstilles også et forbud mot å sette ned erstatningsbeløpet.

Det er naturligvis svært viktig at alle etter beste evne holder sikkerhetsinformasjon knyttet til BankID for seg selv, og rettsreglene bør gi incentiver for å sikre dette. Men for utsatte og sårbare grupper med lav digital kompetanse, vil slike incentiver neppe virke.

For noen vil handlingsalternativene til å be om hjelp fra betrodde personer fremstå fraværende i en digitalisert verden. En gammel og mentalt svekket bestemor får hjelp av barnebarnet til å betale regninger i nettbanken. En person innlagt på sykehus får hjelp av en venn til å levere skattemeldingen innen fristen. En utenlandsk kvinne får hjelp av sin norske ektemann til å søke offentlige stønader i forbindelse med fødsel.

Etter gjeldende rett vil BankID-innehaveren ofte bli erstatningsansvarlig i slike situasjoner, men det er ingen «automatikk» i dette. Det beror på en konkret vurdering av individuelle forhold.

Dessuten kan erstatningsbeløpet settes ned etter en regel i skadeserstatningsloven om såkalt lemping når det vil være «urimelig tyngende for den ansvarlige» å betale full erstatning. Regelen er en viktig sikkerhetsventil for å unngå at erstatningsreglene får helt urimelige konsekvenser i enkelttilfeller.

Lovforslagets forbud mot lemping er såpass oppsiktsvekkende i lys av formålet med loven at det er vanskelig å tro noe annet enn at dette må være et arbeidsuhell.

Forbudet vil først og fremst gå ut over sårbare og utsatte grupper. Det er et paradoks når det samtidig presiseres i lovforslaget at bankers erstatningsansvar overfor forbrukere kan lempes etter alminnelige erstatningsregler.

Gjeldende regel om lemping er generell og kan påberopes i alle saker der noen pålegges å erstatte en annens tap. Til og med når tapet skyldes en straffbar handling, kan ansvaret lempes, selv om dette ikke er vanlig. I en sak fra Høyesterett ble erstatningsansvaret en ung mann pådro seg overfor et forsikringsselskap etter å ha satt fyr på et eldresenter, satt ned fra 1,5 millioner til 750.000 kroner.

Med mindre Stortinget mener at det å gi fra seg BankID-opplysninger er en verre forbrytelse enn å tenne på et eldresenter, bør forbudet mot lemping utgå når finansavtaleloven vedtas.

Det har over lang tid vært en rekke hull i forbrukeres rettslige beskyttelse i møte med overlegne finansinstitusjoner. Forbrukere har ikke bare blitt sittende med regningen for den økte risikoen for svindel som følger med en digitalisering av finansielle tjenester. De ble i stor grad sittende med regningen etter at finanskrisen avdekket omfattende salg av dårlige spare- og investeringsprodukter.

Og forbrukere har tatt regningen for overivrige forbrukslånsbankers uforsvarlige utlånspraksis.

Med forslaget til ny finansavtalelov blir mange av disse problemene løst gjennom ulike regler om blant annet erstatningsansvar for banken og nye bevisregler. Justisminister Monica Mæland sier i en pressemelding onsdag at «det må bli slutt på at forbrukeren alene skal ta ansvar for en risiko som bankene burde unngått.»

Lovarbeidet har vært omfattende, har pågått i årevis og har resultert i det som i all hovedsak er en moderne og fremtidsrettet finansavtalelov. Det haster å få på plass de viktige forbrukervernreglene forslaget innebærer og på den måten tette igjen mange hull i forbrukerbeskyttelsen i avtaler om finansielle tjenester.

På ett punkt har regjeringen kommet i skade for å skape et nytt hull. Dersom Stortinget ikke ønsker å svekke forbrukerbeskyttelsen, kan hullet tettes med enkle grep.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.