Dagens Næringsliv (DN) går på lederplass 4. juli ut mot oppropet om å fjerne straffelovens paragraf 185. Avisens argumenter for at bestemmelsen bør bevares, er oppsiktsvekkende svake.

DN skriver: «De mener ingen ytringer i seg selv bør være straffbare, og frykter at den tiltagende bruken av paragrafen vil føre til selvsensur. Bekymringen er forståelig, men konklusjonen er likevel gal.»

Det er ikke «ytringer i seg selv», men derimot «rene meningsytringer» vi bak oppropet hevder ikke bør være straffbare – ingen uvesentlig distinksjon. Vi gir da også uttrykk for at enkelte typer ytringer, eksempelvis trusler om og oppfordringer til vold, bør forbli straffbare.

«Advokat Jon Wessel-Aas sier til Dagsavisen at det virker som om motstanderne ikke har skjønt hvordan paragrafen anvendes. Han har et poeng. Den oppsto som følge av jødeutryddelsen og i erkjennelsen av at spredning av hatefulle ytringer om hele grupper er egnet til å skape frykt og forsterket hat og diskriminering.»

Her blander DN sammen to ting: lovens anvendelse og den historiske bakgrunn for lovens innføring.

Avisen lener seg tungt på Wessel-Aas’ slappe argumentasjon i Dagsavisen. Medieadvokaten viser med all tydelighet at historie ikke er hans fag.

Paragraf 185 ble slett ikke innført ene og alene på grunn av jødeutryddelsen. Paragrafen – og tilsvarende lovgivning mot «hatefulle ytringer» i en rekke andre land – skyldtes flere politiske forhold, ikke minst dragkampen i FN om utforming av internasjonale konvensjoner under den kalde krigen. På 1960-tallet fikk endelig den sovjetkommunistiske blokken kjempet gjennom at de land som tilsluttet seg FNs rasediskrimineringskonvensjon, forpliktet seg til å kriminalisere «hatefulle ytringer».

DN befinner seg her i underlig ideologisk selskap.

Wessel-Aas kolporterer den ureflekterte standardoppfatningen at paragraf 185 trengs fordi «spredning av hatefulle ytringer om hele grupper er egnet til å skape frykt og forsterket hat og diskriminering», som DN skriver. Ingen kan imidlertid definere begrepet «hatefulle ytringer». Men om så en slik definisjon forelå: Hvor sannsynlig er det at slike ytringer vil skape hat og frykt i befolkningen? Og vil hat per se forårsake «forfølgelse» eller annen type kriminalitet?

Wessel-Aas og andre forsvarere av paragraf 185 postulerer en årsakssammenheng mellom hat og handling. Den reelle konsekvensen av en slik tankegang er at ytringsfriheten undergraves.

DN avfeier vår bekymring for økt selvsensur i forbindelse med anvendelsen av paragraf 185. Men det er et ubestridelig faktum – noe flere av paragrafens tilhengere åpenbart søker å tilsløre – at den er blitt anvendt langt oftere de siste årene enn tidligere, det vil si i perioden fra den ble innført i 1970 frem til rundt 2010.

I en rekke tilfeller har rene meningsytringer ført til domfellelse.

Riksadvokaten har forlangt at bestemmelsen skal brukes mer, og politiet har vist en økende iver etter å anmelde mulige brudd på paragrafen. Følgelig er det all grunn til å understreke faren for selvsensur på dette området.

«Takhøyde for et mangfold av meninger og ytringer inkludert de høyst kontroversielle er nødvendig i et demokrati. Å bevare rasismeparagrafen står ikke i motsetning til dette.» DN stikker hodet i sanden.

I realiteten er paragrafen et eneste tåkehav av begreper, som hverken forarbeider eller rettspraksis på noe vis klargjør. Hyppigere bruk av denne bestemmelsen vil høyst sannsynlig skremme flere og flere mennesker fra å ytre seg offentlig. Det vil ramme selve nerven i det demokratiske ordskiftet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.