President Joe Bidens gigantiske krisepakke tolkes av demokrater som starten på en snuoperasjon som får USAs økonomi på rett kjøl og et første skritt for å gjøre noe med inntektsforskjellene. Andre ser krisepakken som et overdimensjonert og desperat engangsforetak før Kongressen igjen om to år blir handlingslammet.
I et land uten en sosialt sikkerhetsnett for de fleste, er det merkelig som engangstilfelle å gi arbeidsledige langt mer inntekt enn de hadde i arbeid. Den politiske splittelsen og uforutsigbarheten i Washington må forklares med dype trekk ved det amerikanske samfunnet.
Ronald Reagan mente at staten var problemet, ikke løsningen for samfunnsutfordringene. Margaret Thatcher kunne ikke se at det eksisterte noe som ble kalt samfunn, hun så bare atomistiske individer og bedrifter. Dette var starten på 1980-tallet, og starten på en samfunnsutvikling som 40 år senere endte med tragedie for både USA og Storbritannia.
Men viktig for Thatcher på 1980 tallet var likevel å bryte ned det «samfunnet» hun ikke kunne se. Ikke minst å redusere fagforeningenes makt, særlig gikk det ut over kullgruvearbeiderne. Og i USA brukte Reagan kampen mot organiserte flyveledere som brekkstang. I begge land lykkes man med å redusere antall fagorganiserte kraftig, i USA er nå mindre enn 10 prosent organisert.
Den anglosaksiske finanskapitalismen som vokste frem var en annen kapitalisme enn den som skapte vekst og velstand fra krigen til 1970-tallet. Før var bank og finans virkemiddel for å få økonomien til å fungere bedre, finans skulle understøtte realøkonomien og smøre veksten. Nå ble finanssektoren selve målet. Det ble skapt en forestilling om at det var der verdiene ble skapt. Likviditet er konge, og profitten kommer senest neste kvartal. De store pengene tjenes av rådgiverne ved kjøp og salg av bedrifter, ikke langsiktige industribyggere.
Før holdt konkurransen priser og fortjeneste nede. I en ny bok fra professor Thomas Philippon dokumenteres hvordan økonomien er monopolisert og har skapt monopolprofitter. Samtidig er det tydeligere enn før at penger kjøper innflytelse til de rike i Washington.
I begge landene vokste bank og finanssektorene til å utgjøre 6–7 prosent av bnp. Det internasjonale pengefondet har vist at finanssektoren kan bli skadelig stor. Det har vært argumentert for at både USA og UK kunne løst de behov sektoren har for å understøtte veksten med halvparten så store sektorer.
Den anglosaksiske finanskapitalismen var viktig for å skape de kortsiktige kapitalstrømmene som igjen skapte krisen i Asia i 1997, overinvestering som skapte dot.com boblen og ikke minst, finanskrisen i 2008–09. Martin Wolf i Financial Times mener at kostnadene av finanskrisen i form av tapt bnp er av samme størrelsesorden som en stor krig.
Paradoksalt nok slo troen på hva markeder kan gjøre og finanssektorens betydning særlig gjennom hos demokratene og i Labour. Med Bill Clinton og Tony Blair oppsto begrepet om at Wall Street (les: Goldman Sachs) og City of London hadde svingdører inn/ut av regjeringene.
Økonomenes idé om «economic man» som bare maksimerer egen nytte og inntekt ble en meningsfull måte å tenke samfunn på. Derfor måtte lederne i bedriftene belønnes slik at lederlønningene vokste ut over alle proporsjoner. I USA har nesten halvparten av de yrkesaktive hatt uendret reallønn siden 1980. Veksten i bnp ble nesten i sin helhet innkassert av de fem prosent rikeste.
Den store middelklassen oppdaget at USA ikke lenger var 1950- tallets mulighetenes land, tvert om. At dette ødela samfunnslimet og troen på at samfunnet ble bygget rundt felles verdier, er åpenbart. Thomas Seltzers NRK-serie i høst om USA demonstrerte for alle det nesten ufattelige forfallet i den hvite arbeiderklassen.
Reagan la grunnlaget for at en stor del av befolkningen i dag tror at staten er problemet, og de har dyp mistro til demokratiet. Brede folkelige bevegelser – samfunnet – som skaper samhold og bygger bro mellom folk og stat, er svekket.
Vi lever i en tid der sterke, kompetente og effektive stater med legitimitet i befolkningen forklarer hvilke land som lykkes. Ikke minst har covid-19 demonstrert dette. Klimautfordringen kan bare løses med sterke stater som griper dypt inn i økonomien.
Her viser EU vei. Velfungerende helse- og utdannelsessystemer dreier seg om politikk og skatteinntekter for å finansiere tjenestene. USA har verdens dyreste helsevesen, men målt i folkehelse trolig dårligst i OECD. Men det er markedsstyrt!
Etter sovjetsamfunnets sammenbrudd trodde mange at det var slutt på historien fordi det bare eksisterte et ideal; den anglosaksiske modellen. Den tiden er over. Den anglosaksiske tragedien er en samfunnsutvikling over fire tiår som har vist for resten av verden at deres liberalistiske og finansielt orienterte kapitalisme ikke er en modell å trakte etter.
Vesten som rollemodell er svekket, tiltroen til demokrati og menneskerettigheter likedan. Utfordringen er å gjenskape det moralske lederskapet. Det må bygges på en kapitalisme der inntektsforskjellene holdes i sjakk, som styrer finanssektoren slik at vi unngår regelmessige kriser og som ikke minst bygger en grønn økonomi og begrenser den globale oppvarmingen.
Vesten som rollemodell er svekket, tiltroen til demokrati og menneskerettigheter likedan
Trump var symptom på det problemet den liberalistiske samfunnsmodellen er blitt. Det store spørsmålet er om USA kan finne tilbake til røttene og reformere seg selv slik det skjedde under Roosevelt på starten av forrige århundre.
På kort sikt er det bare EU som kan ta ledertrøyen. De nordiske land bør i tillegg med større selvtillit vise frem den nordiske modellen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.