I en kronikk 25. november skriver Alexander W. Cappelen om kunsten å si nei til oppgavene ingen vil ha. Han sier at kvinner ofte får karrierehemmende oppgaver, og foreslår at de skal lage en «nei-klubb» der de blir bedre på å si nei til oppgaver som ikke fremmer deres karriere.
Han skriver: «På alle arbeidsplasser er det oppgaver som må gjøres, men som alle foretrekker at andre gjør. Det kan være å lære opp nye ansatte, sitte i komiteer, planlegge sosiale arrangementer eller ta notater fra møter.»
Jeg tviler ikke på at intensjonen er god. Som en kvinne som er opptatt av karriere, er jeg enig med ham om at vi ikke skal overlesse et av kjønnene med en type oppgaver som ikke gagner deres karrieremessige utsikter. Det er ikke vanskelig å være enig i at å bli satt til å ta notatene ikke er spesielt spennende.
Men jeg er også redd for at en gruppe kvinner med en «nei-klubb» i arbeidslivet kan gjøre betraktelig mer skade enn gagn. Et av de fremste ledertipsene jeg selv har fått, og som jeg stadig hører fra andre ledere, er hvordan det å rekke opp hånden er det som har fått dem dit de er i dag.
Det kvinner bør bli bedre til er å klare å skille på hvilke oppgaver som holder deg nede – og hvilke oppgaver som løfter deg opp.
Jeg jobber i et selskap med nesten 3000 medarbeidere, der komiteer, sosiale grupper, faggrupper og annet frivillig engasjement er en stor del av limet i selskapet. Etter nesten ti år i et selskap i sterk vekst, er min erfaring denne: Å rekke opp hånden åpner dører.
Ved å si ja, ha en «can-do»-innstilling og være engasjert i ting som skjer, om det er det interne kvinnenettverket, veldedige tiltak, kodeklubb for barn, lede faggrupper, interne og eksterne eventer eller annet, så skiller du deg ut. Du blir synlig for både kolleger og ledelse av å være engasjert, og det kan så definitivt spille positivt inn for din videre karriere.
Hvis alle tenker: «Jeg vil ikke ta på meg en oppgave som ikke er mitt kjerneområde – det gagner ikke karrieren min», så blir nok norske virksomheter et betraktelig kjedeligere sted å være.
Personlig har jeg vært med i, og startet, en rekke komiteer i Sopra Steria, og jeg har arrangert X antall sosiale eventer som ikke har vært i min jobbeskrivelse. Det gjør at jeg er blitt kjent med folk på tvers av selskapet og forstått sammenhenger som jeg ikke ville forstått dersom jeg kun satt på min egen tue. Jeg har løftet mitt eget navn og nettverket har vokst betraktelig.
Dette har definitivt gagnet karrieren og har åpnet mange dører, som eksterne styreverv, forespørsler om å holde både interne og eksterne foredrag, og så videre.
Det er mange gode poenger i Cappelens kronikk, og spesielt at ikke-karrierefremmende oppgaver ikke er et problem kvinner har ansvar for å løse. Det er naturligvis en lederoppgave å sørge for å bygge en kultur der disse oppgavene settes pris på, og at oppgaver som er lavt rangert ikke gis til de som er mest utsatt. Men et nyansert bilde er viktig. Dersom vi blir for opptatt av å være skeptisk til miljøet rundt oss og ha «nei» fremst i pannebrasken, da stenger vi dører for mange muligheter.
Det er heller et steg tilbake om saker som dette gjør at kvinner blir redd for å rekke opp hånden. Om noe, så bør vi heller bli flinkere til å rekruttere flere menn inn til noen av disse oppgavene. Det vil gagne dem.
Å rekke opp hånden åpner dører
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.