Kenneth Stien
Kenneth Stien (Foto: NHO)

Koronakrisen treffer utsatte grupper i arbeidslivet hardt. Hvis arbeidsledigheten får bite seg fast, vil både samfunnsøkonomien og den enkelte rammes. Behovet for arbeidsmarkedstiltak er større enn noen gang, men dette gjenspeiles ikke i den politiske debatten.

Når byrådsleder i Oslo Raymond Johansen og arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen nylig tørnet sammen i debatt om uføretrygd, er det en påminnelse om hvor vanskelig det er å gjøre arbeidsinkludering politisk salgbart. Johansen peker på at det under Erna Solberg er blitt én ny uføretrygdet i timen, og vil ha jobbgarantier til unge. Røe Isaksen mener regjeringen har gjort nødvendige grep for styrke arbeidslinjen, blant annet ved å endre på AAP-ordningen, og ved å iverksette inkluderingsdugnaden.

Både Johansens garantier og Røe Isaksens dugnad betinger imidlertid et system som sikrer god oppfølging av dem som trenger hjelp. Et system som gjør at en ungdom får en ny mulighet til å fullføre fagbrevet, til tross for samarbeidsvansker mellom skole og Nav, eller at han som sliter med psykiske lidelser raskt får den tette oppfølgingen som gjør at han kan delta i samfunn og arbeidsliv. Eller at hun som har en vond rygg, får muligheten til å omskolere seg og dermed redde både helsen og tilknytningen til arbeidslivet. Den gode nyheten er at vi har dette systemet i Norge i dag, gjennom arbeidsmarkedstiltak. Den dårlige nyheten er at systemet er underdimensjonert. En gjennomgang av de siste ti års statsbudsjetter viser at nivået på tiltaksplasser har stått på stedet hvil; uavhengig av hvem som har hatt regjeringsmakten. Det er dette politikerne burde snakke om.

Inkluderingsdugnad, jobbgarantier eller aktivitetsplikt gir uttrykk for offensiv vilje, og det er kanskje salgbart. Men så lenge det ikke kobles med en mer forpliktende innsats for å gi folk oppfølging i tide, forblir det mer stilig innpakking enn reelt innhold. Sysselsettingsutvalget pekte i fjor på at Norge ligger bak våre naboland i satsingen på arbeidsmarkedstiltak. 180.000 personer med nedsatt arbeidsevne sto uten arbeid før krisen. Dette antallet vil nå øke kraftig samtidig som mange jobber for ufaglærte forsvinner. Færre arbeidsplasser innenfor blant annet butikk, handel, hotell og servering gjør det vanskeligere å få jobb for de mest utsatte på arbeidsmarkedet. Derfor trenger vi nå politiske partier som kan snakke varmt om det trauste, og mindre om dugnad og garantier.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.