Anleggsmarkedet i Norge har vært særdeles interessant for mange utenlandske entreprenører i de siste årene. De aller fleste aktørene har kommet fra EU-landene. Erfaringene har vært blandet. Noen har levert gode prosjekter, men disse har vært i et mindretall. Det har vært flere konkurser og terminering av kontrakter. Det har ofte vært stor forskjell på å ha det laveste anbud og hva som ble de faktiske kostnadene.

For Norge har dette vært dyrekjøpte erfaringer. Samfunnsøkonomisk Analyse har for Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg beregnet hvilke skatte- og avgiftsmessige tap det er å bruke utenlandske entreprenører. Disse beregningene viser betydelig verditap. EØS-avtalen gir markedsadgang for utenlandske aktører i Norge. Satt på spissen kan man si at det er den norske anleggsbransjen som har betalt regningen for at vi skal ha EØS-avtalen. Konkurransen er tøff, marginene er presset og mange har tapt store beløp. Norske entreprenører har aldri vært redd for konkurranse så lenge disse er på like vilkår. Slik er det dessverre ikke alltid. For myndighetene har det vært utfordrende å følge opp lønns- og arbeidsvilkår hos enkelte utenlandske aktører. Sosial dumping har vært et gjentagende problem.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har nettopp vært på besøk i Kina og ifølge Søndagsrevyen 3. november ønsket han kinesiske entreprenører velkommen til Norge. Det er nesten som man ikke tror at dette er mulig. Hva er det norske myndigheter ønsker? Billige prosjekter for enhver pris?

Administrerende direktør Sun Yun i kinesiske SRBG uttalte at de så Norge som springbrett for selskapets videre ekspansjon. En del av de kontraktene som kommer i Norge som for eksempel Sotrasambandet og Hålogalandsvegen, er så store at selv de største europeiske entreprenørene vegrer seg. De kinesiske entreprenørene er statseide og gjennomsubsidierte. Disse vil ikke ha noen problemer med å ta gigantiske kontrakter i vårt land.

For kort tid siden fikk den kinesiske entreprenøren CRTG tunnelkontrakt i Stockholm. CRTG var 70 prosent under anbyder nummer to. Dumping av priser er i henhold til EU-direktiv forbudt. Alle skjønner at det er det som har skjedd. Veidekke trakk seg fra anbudskonkurransen siden de mente at det var umulig å konkurrere på lovlig vis.

For norske myndigheter vil et kinesisk inntog være umulig å kontrollere. Norge flagger menneskerettigheter, bærekraft, ordnede lønns- og arbeidsforhold, etiske retningslinjer, transparent forretningsdrift med mer særdeles høyt. Vi vet at på mange av disse forholdene kommer Kina særdeles dårlig ut. Våre moralske standarder gjør det umulig å overse disse fakta.

Hvordan skal det være mulig å kunne kontrollere hva en kinesisk arbeider faktisk får betalt og om det skjer sosial dumping, når det er svært utfordrende å kontrollere europeiske aktører?

Det sier seg selv at det er umulig å kunne konkurrere på like vilkår. Har Norge vært så lenge i «fryseboksen» etter at vi er villig til å akseptere hva som helst?

Skjer det fryktede kinesiske inntoget er det nok en gang den norske anleggsbransjen som må betale regningen. Dette mener jeg kan medføre konkurser og en bransje med «brukket rygg». De fleste andre land, inklusive EU-landene, ønsker at de nasjonale bransjene skal vokse og forsterkes i perioder med høy aktivitet. Dette er imidlertid ikke typisk for Norge.

I en tid hvor det grønne skiftet er viktigere enn noen gang, virker det underlig at man skulle trenge å hente entreprenører fra andre siden av kloden for å kunne utføre oppdrag i Norge. Tiden er overmoden for at dette blir et viktig moment i evalueringen av anbud. Vi vet at mye av det som produseres i Kina skjer med bruk av sterkt forurensende kullkraft, og med store utslipp til luft og vann. Skal vi virkelig overse dette?

Det må stille de strengeste krav til alle som skal operere i Arktis. Norske entreprenører har gjennom mange år opparbeidet seg en betydelig arktisk kompetanse. Dette vet vi er noe som de fleste utenlandske aktører mangler og vi har sett noen skremmende eksempler på hva dette kan medføre.

Vi er for øvrig rørende naive når vi også overser de kinesiske globale ambisjoner. Kina vil ha kontroll på verdens råvarer og andre ressurser. Landet ønsker også å bli en ledende aktør i Arktis, og da passer et inntog i det norske anleggsmarkedet godt inn i deres strategi. Dette har store sikkerhetspolitiske konsekvenser. Det er ikke tilfeldig at Telia Norge nettopp forkastet Huawei som leverandør av 5G-nettet. Likeledes må det tenkes for utbyggingen av den øvrige infrastrukturen.

Jeg tror ikke norske myndigheter skjønner hvilke krefter man nå er i ferd med å sette i gang. Har vi først gitt fotfeste, vil dette senere være umulig å reversere. I kåtskapen av å selge norsk laks, må man ikke glemme anleggsbransjen. Dette handler ikke om å «gråte for sin syke mor», men at vi faktisk ser realismen i det som skjer. Konsekvensene kan bli meget alvorlig for Norge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.