I kronikken «Natos svarte fremtidsbilde» 22. juni uttrykker professor Torbjørn Pedersen uro over at Nato bruker begreper som «systemiske utfordringer» for å beskrive forholdet til Kina. Begrepene er hentet fra strukturrealismen, som ifølge Pedersen er den «mørkeste fagtradisjonen» innen internasjonale relasjoner-faget som nå angivelig «har fått sin renessanse».
Pedersen virker plaget av teoretisk skyggeredsel og går seg vill i mørket. Vår forskning på internasjonal sikkerhetspolitikk tilsier at tradisjonen nettopp kaster analytisk lys over hvordan Kinas vekst påvirker verden. Realismen er en teoritradisjon som søker å fremstille verden slik den er – ikke slik vi skulle ønske at den var. Tradisjonen er en motvekt mot ideologiske fiendebilder og utenrikspolitisk overmot. For Natos del trengs mer, og ikke mindre, realisme i møtet med et voksende Kina.
Strukturrealismen legger vekt på kampen om relativ makt i internasjonal politikk, men peker også på betydningen av at stater viser tilbakeholdenhet hvis ikke viktige interesser er truet. I motsetning til gruppen av liberale hauker som ønsket regimeendring og demokratibygging i Irak, advarte en rekke fremtredende realister, herunder to av mørkemennene Pedersen nevner, USA mot å gå til krig i 2003. Realistene påpekte at Saddam Husseins regime ikke utgjorde noen fundamental trussel mot hverken USA eller landets allierte. De pekte videre på at USA ikke hadde noen «exitstrategi», og at okkupasjon og statsbygging ville koste enorme summer. Hadde amerikanske ledere brukt realisttradisjonen som rettesnor, kunne USA unngått en unødig og kostbar krig.
Mange realister mener Kinas vekst fundamentalt endrer internasjonal politikk, men advarer samtidig mot å overdrive fiendebildet. For Natos del vil de fleste innen tradisjonen mene at Kina ikke utgjør noen tradisjonell militær trussel. De vil likevel anerkjenne at fremveksten av et bipolart system rokker ved Natos rammebetingelser. Fordi USA kommer til å konsentrere oppmerksomhet og ressurser mot Øst-Asia, må europeiske land i fremtiden regne med å måtte ta større ansvar for egen sikkerhet. Snarere enn å bidra militært i Øst-Asia – der deres bidrag kun kan spille en symbolsk rolle – tilsier realisme at europeerne bør konsentrere sine begrensede militære ressurser i nærområdene.
Selv om Nato låner begreper fra strukturrealismen, ser alliansens Kina-politikk ut til å være på kant med tradisjonen på flere områder. Når Nato uttrykker bekymring over og overspiller Kinas atomopprustning, lyder det underlig for realister, som legger vekt på at et begrenset atomarsenal kan være nok for å avskrekke en motstander. Kina har i dag 200–300 atomvåpen, mens USA har omtrent 3800. Selv om Kina skulle ruste kraftig opp, er det derfor vanskelig å se for seg at det vil rokke den strategiske balansen. Fra et realistisk ståsted er også USAs bekymring om såkalt begrenset bruk av kjernevåpen fra Kina malplassert: Trusselen om gjengjeldelse fra USA vil stagge kinesiske ledere. Fremtredende realister er videre kritiske til USA og Natos missilforsvarprogrammer, og påpeker at de er med på drive frem opprustning i andre land. Realismen er videre den tradisjonen som best beskriver hvordan Kina selv tenker om kjernevåpen.
Trusselen om gjengjeldelse fra USA vil stagge kinesiske ledere
Natos vektlegging av verdikamp med Kina samsvarer heller ikke med realismen. Realister mener det først og fremst er materielle forhold og strid om relativ makt – ikke verdiforskjeller og regimetype – som skaper konflikter mellom stater. Under Den kalde krigen var mange realister langt mer måteholdne i sitt syn på trusselen fra Sovjetunionen enn forskere som la vekt på sovjetisk ideologi. De advarte mot å legge overdreven vekt på kampen mot kommunisme i tredjeland fordi slike konflikter var av begrenset strategisk verdi. Representanter for realismen, som Hans Morgenthau, var derfor sterke motstandere av Vietnamkrigen. På samme måte vil realister advare mot at Nato legger stor vekt på Kinas autoritære politiske system, både fordi det kan tilspisse konflikten og skape konflikter som ikke er i alliansens interesse.
I motsetning til Pedersen mener vi derfor at Nato ikke bare bør låne begreper fra realismen, men snarere ta til seg det tradisjonen tilbyr av innsikt. Selv om realismen ikke gir et lystig bilde av internasjonal politikk, tilbyr tradisjonen et viktig perspektiv for å forstå en verden preget av økende supermakts- og stormaktsrivalisering.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.