Når Norwegian tilfeldigvis beveger seg i retning kinesisk eierskap, gir det potensielt Kina inngang til en virksomhet som har tilgang til og kontroll over informasjon, tjenester og infrastruktur som er avgjørende for Norge.
Næringslivet er en av grunnpilarene for den norske velferdsmodellen, for tilliten vi har til myndighetene, og for at vi objektivt sett er et av verdens beste land å bo i. Kinas posisjonering gjennom nettopp næringslivet krever at næringslivet selv forstår Kina som trusselaktør.
Spiller vi ikke med samme regler, vil Kina ha et fortrinn som på sikt kan skade norske demokratiske verdier.
I Kina er næringslivet unektelig tett knyttet til staten og kommunistpartiets interesser. Kommunistpartiet har egentlig svært generelle og åpne mål; det ønsker å vedlikeholde et stabilt Kina internt og å posisjonere Kina eksternt som en global stormakt. Etter flere år hvor vekten har vært på å løfte kinesere ut av fattigdom, styrke økonomien og utvikle avansert teknologi og innovasjon (riktignok ofte gjennom industrispionasje) er Kinas selvtillit styrket og landet krever og tar en sentral posisjon i verdenssamfunnet.
Avhengigheten av handel med Kina gjør at de kan de presse oss til å ta politiske valg som gagner dem selv. De skaper seg dermed handlingsrom i Norge, det er i lys av dette deres interesse for fast innpass i norsk næringsliv må sees og undersøkes.
Bro for bro bygger Kina seg en posisjon som en naturlig aktør langs de norske fjorder og skoger. Én sak er en bro, men kan vi tåle en situasjon hvor Kina – satt på spissen – bygger, driver og styrer kritisk infrastruktur her?
Det er jo paradoksalt at vi er villige til å la denne aktøren, som Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten åpent peker på som en av de største utfordringene Norge og norske verdier står ovenfor, få dette fotfestet.
Norsk næringsliv merker pågang fra Kina på mange områder, det benytter seg blant annet av tilgang til bransjer som hjelper med innpass og med å svare på anbud for å posisjonere seg som seriøs aktør i Norge. Selv sikter Kina mot å være eier av hele verdikjeden i sin produksjon av kritisk infrastruktur, de stoler ikke på eksterne leveranser.
Den foreliggende frihandelsavtalen mellom Norge og Kina bærer også preg av paradoksal håndtering. Kina sier at landet har åpnet markedet og at det vil ha frihandelsavtaler. Det er likevel et tankekors at det som en økonomisk stormakt tillater seg å gå inn i bilaterale avtaler med flere land, i stedet for å gå med på frihandel som et premiss, som oss andre liberale økonomier. Dette gir Kina en stor fordel, da landet får makt over de landene de samarbeider bilateralt med.
Det er vanskelig for et lite land å stå imot en økonomisk stormakt. Særlig om det er avhengige av den.
Norge har ellers undertegnet handlingsplanen forskning, teknologiutvikling og innovasjon med Kina (2017-2020). Paradokset her er at interessefeltene her også overlapper med flere av de punktene sikkerhetsmyndighetene i åpne trusselvurderinger peker på som interessefelt for Kina: fornybar energi, klima, polarforskning, maritim virksomhet, fiskeri og biovitenskap, samt informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Det vil si at vi på den ene siden ønsker å beskytte disse verdiene, og på den andre dele verdiene med det sikkerhetstjenestene våre kaller en trusselaktør.
Uten tydelige retningslinjer står et økonomisk drevet næringsliv i fare for å bli en brikke i Kinas stormaktsspill. Disse feltene blir svært vanskelige for næringslivet selv å forholde seg til på en konstruktiv måte, siden myndighetene på den ene siden roper ja og på den andre siden nei.
Paradoksene har til felles at man vurderer kortsiktig og lite helhetlig. Vi må vurdere scenarioet der Kina realiserer posisjonen og påvirkningskraften landet skaper seg, noe som kan resultere i ubemerket manipulering, som i verste fall går ut over våre demokratiske verdier. Norske bedrifter må derfor være seg dette bevisst når de vurderer samarbeid og handel, spesielt i den sårbare økonomiske situasjonen store deler av næringslivet befinner seg nå.
Det er likevel ikke næringslivets ansvar eller kompetansefelt å foreta trusselvurderinger for hvorvidt det er trygt å i et helhetlig norsk perspektiv samarbeide med Kina. Her må myndighetene gjøre scenarioøvelsen, selv om det ligger mer enn fire år frem i tid.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.