Per-Martin Norheim-Martinsen
Per-Martin Norheim-Martinsen

Universitetene og høgskolene kan og bør være dem som bryter ut av denne grønnvaskingsretorikken, fordi det er vår plikt som forvaltere av kunnskap, kritisk tenkning og unge menneskers fremtid.

Forslaget til ny lov om universiteter og høgskoler, som ble presentert 13. februar, anbefaler at et av hovedformålene med våre universiteter og høgskoler skal være å «bidra til en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling». Det er et ansvar jeg som viserektor ved landets tredje største universitet, tar på ytterste alvor. Nok prat nå – det er tid for handling.

La det være klart: Universitetene og høgskolene skal gjøre sitt – fortrinnsvis også gå i front – når det gjelder å redusere klimaavtrykket av vår virksomhet gjennom kutt i flyreiser, kildesortering, effektiv drift av bygg og anlegg, og så videre. Alt det som lar seg tallfeste, måle og sammenligne i form av mer eller mindre dekkende klimaregnskap.

Men la oss ikke gå i fellen hvor vi konkurrerer om å gjøre småting riktig, heller enn å gjøre de riktige tingene. Klimaregnskap er kun et verktøy for å fortelle oss hvor vi kan redusere vårt klimafotavtrykk på ting vi allerede gjør.

Den avgjørende innsatsen må settes inn der hvor universitetene og høgskolene faktisk kan gjøre en forskjell; den indirekte, aggregerte, men ofte vanskelig målbare, rollen UH-sektoren forventes å spille gjennom kjernefunksjonene forskning og utdannelse.

På forskningssiden vet vi at kunnskap i seg selv ikke er nok til å endre adferd. Universitetene må sørge for at forskningen svarer på konkrete samfunnsbehov og gjøres relevant for lokale og sentrale myndigheter.

Og vi må våge å ta tøffe valg i utvelgelsen av forskningsprosjekter. Det holder ikke å klistre på et par av de totalt 17 bærekraftsmålene i etterkant. Bærekraftsagendaen må gi retning for den forskningen vi skal satse på. Bærekraft må være selve formålet med forskning, ikke bare ett eller to delmål.

Alle trenger ikke å gjøre det samme. Alle bør ikke gjøre det samme. Hver institusjon må rendyrke de fagområdene hvor de kan utgjøre en forskjell. Det forventes av oss, også i forslaget til ny lov: «Det er sektoren samlet som må løse samfunnsoppdraget, og ikke den enkelte institusjon for seg».

En av universitetenes og høgskolenes viktigste oppgaver er å sørge for studentenes dannelse. I tillegg til å utdanne dem til sykepleiere, lærere, leger og ingeniører, skal vi lære dem om logikk og rasjonalitet, etikk og moral, kritisk tenkning – og nå bærekraft. Ikke fordi bærekraft er et ideal, men fordi det er en nødvendighet. Det må bli en grunnvoll i høyere utdannelse.

Universitetene og høgskolene må begynne å lytte til studentene. De står allerede der, på barrikadene for denne utviklingen. Dagens klimabrøl runger fra skoleungdommen, og det vil runge fra studentene. Det skal vi som universiteter og høgskoler applaudere, og svare med å gjøre bevissthet om bærekraft til en obligatorisk del av utdannelsen.

Så, i en tid hvor elektrifiseringen av Johan Sverdrup-feltet ubehjelpelig kles opp som bærekraftig, og hvor det er i ferd med å danne seg en internasjonal oppfatning av Norge som klimahyklersk, må vi som universiteter og høgskoler gjøre det vi skal: Forske kritisk, utdanne kritisk, tenke kritisk og tenke nytt. Og tørre å si høyt at det er der vi bidrar best.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.