En klimarelevant erfaring fra koronapandemien er at stater kan skaffe vaksiner. Hvilket lys kaster så den erfaringen over industripolitikk som skal skaffe utslippsreduksjoner?

Gunnar Eskeland
Gunnar Eskeland (Foto: Marit Hommedal)

Steinar Juel skriver i DN 16. august at CO2-prising må til og advarer mot direkte satsing på grønne arbeidsplasser, mens Hilde Nagell i DN 18. august ber om statlige samfunnsoppdrag til bedriftene. Terje Aasland og Espen Barth Eide skriver i DN 16. august om målrettet støtte og partnerskap.

Vaksinebestillingen, og bedriftenes forbløffende levering, kom etter at et nytt virus var oppdaget. Et tidsbegrenset oppdrag var krystallklart annonsert på verdensveven, fra A til Z. Det var også klart at kjøperne og kjøpene ville være mange. Sterke stater må både vaksinere egne borgere og samarbeide om global beskyttelse. Dermed har ikke en eventuell betalingsnekt vært en troverdig trussel.

Oppdraget landet på en planet med grenser rundt suverene stater, private bedrifter, og domstoler. Planeten har også offentlig finansiert skolegang og mange forskningsmiljøer. Et spesielt oppdrag landet altså i en generelt forberedt verden.

Hvis vi skulle beskrive klimautfordringen som et like krystallklart oppdrag, så måtte det være at klimagassutslippene skal ned til null i 2050.

Klimaoppdraget har dermed lengre tidshorisont og er mye bredere adressert. Målet kan møtes enten bilfritt eller med utslippsfrie biler, uten sement eller med karbonfangst og lagring, med utslippsfrie skip eller med selvberging. Oppdraget skal likelydende ut til båtbyggere og skolebarn, bankfolk og foreldre, petroleumseksperter og rakettforskere.

… lang tidshorisont bør gi rom for helt ukjente løsninger. Høy forventet kvotepris ville skape et slikt rom

En slik vidtrekkende bestilling kan plasseres globalt ved å etablere en forventet utslippsskatt eller kvoter. Men hvis vi forsøker dette bare i Norge eller Europa, vil våre virksomheter lide og bli utkonkurrert uten at globale utslipp reduseres.

Derfor blir det statsbestillinger: Staten kjøper hydrogenfyllestasjoner, truer med dieselforbud, subsidierer vindmøller og elbiler. Europa reduserer egne utslipp og håper at verden kommer etter.

Disse statsbestillingene vil dessverre alltid være ganske spesifikke. Vindmøllestøtten kan gi møller som er gode, feilplassert, dårlige, dyre eller som ikke kan resirkuleres. Den gir billig kraft og åpner derfor heller ikke for redusert energibruk.

For den lange tidshorisonten er spesifikke satsinger en kostbar luksus, fordi en lang tidshorisont bør gi rom for helt ukjente løsninger. Høy forventet kvotepris ville skape et slikt rom. På kortere sikt kan vi godt bygge vindmøller eller vannkraft, hvis vi vet at vi må ha mer fornybar kraft raskt.

For lengre sikt trengs grunnforskning og utprøving av det mer spekulative, om det nå er algebiff, lunken fusjon eller virtuelle ferier. Slik sett har elbilstøtten i Norge vært et skudd i halvmørke: Vi kan ha truffet godt, men vi kan også ha overbetalt, eller bommet fullstendig.

Høy spesifisitet også i den langsiktige bestillingen gir grunn til bekymring. En klart forventet nullutslippsbestilling er en drøm som mer generelt ville lagt relevant press på all bygging og kompetanseutvikling, åpen for overraskelser utenfor dagens maktstrukturer og kunnskapskartlegginger.

En fare ved strategisk industripolitikk er altså hybris av typen «vi vet hva løsningen består i».

EU og vårt forskningsråd skrider frem med fem hovedsatsinger. Disse har til felles høy teknologisk spesifisering innenfor hver silo. Ett eksempel er hydrogen. Ingen overbygning skaper eller illuderer konkurranse mellom disse. Ei heller gis rom for mer ubeskrevne alternativer.

En tilknyttet fare er partnerskapets uheldige bindinger. Der spesifisering for tidlig kan binde oss til spesielle løsninger, kan selve partnerskapet lukke mesterskapet ytterligere. Et kjent problem blant mennesker er at partnere får et uheldig grep om hverandre. Problemet er ikke mindre i et land som er stolt av sitt trepartssamarbeid.

En nyttig lærdom om innovasjon kom fra økonomen Joseph Schumpeter, som pekte på at innovatøren ikke bør holdes nede av andres bønn om å opprettholde markedsandeler, stabilitet eller sysselsetting.

Åpenheten som illustreres av kvoter og utslippsskatter ligger i en stat som erkjenner uvitenhet og fravær av sentimentalitet, som erkjenner at nye, ukjente løsninger er ønsket, og løsriver seg fra bånd når den ber om løsninger.

I dette ligger også advarslene mot strategisk industripolitikk. På kort sikt er det helt ufarlig at en kompetent stat kjøper skolepulter, vaksiner og batterier fra kjente leverandører.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.