Stein B. Jensen og Anders Elverhøi skriver i DN 19. juli at norsk olje- og gassindustri i fjor var ansvarlig for utslipp med konsekvenser som kostnadsberegnes til 130 til 250 milliarder kroner. De mener prinsippet «forurenseren skal betale» medfører at produktleverandøren skal bære alt og sluttbrukeren slippe unna. Det er en misforståelse.

Avgiftene må legges på det leddet i forsyningskjeden som kan treffe en aktiv beslutning som reduserer utslippene av klimagasser.

Prinsippet «forurenseren skal betale» ble utformet i OECD tidlig på 1970-tallet og i 1977 lagt til grunn av Stortinget for alle tiltak mot forurensninger. «Kjernen i prinsippet er at kostnader ved miljøverntiltak og skader ved restutslipp skal reflekteres i prisen på varer og tjenester» (St.meld. nr. 44, 1975-76).

Den som forårsaker et utslipp som har skadevirkninger, pålegges tiltak som forhindrer utslippet, eller hvis skadene er mindre enn tiltakskostnadene, betale løpende en avgift. Forurenseren har da et incentiv for å søke etter kostnadseffektive mottiltak for å unngå å betale avgifter.

Prinsippet har vært akseptert i mer enn 40 år, men mangelfullt fulgt opp og noen ganger misforstått.

På norsk sokkel betales en avgift på 500 kroner pr tonn CO2-ekvivalent, pluss kjøp av EUs kvoter, som for tiden er om lag 25 euro pr tonn. Det er antagelig et brukbart anslag for skadevirkningene, og det gir et kraftig incentiv til å redusere CO2-utslippene ved elektrifisering og driftsoptimalisering.

Hvis alle produkter som fører til økte klimagassutslipp blir pålagt de samme avgiftene, ville vi ha et sterkt incentiv til å endre vår adferd.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.