For et drøyt år siden publiserte en gruppe amerikanske økonomer bestående av 27 nobelprisvinnere og fire tidligere sentralbanksjefer et kort manifest i avisen Wall Street Journal med anbefaling om at USA burde innføre en betydelig karbonskatt for å bekjempe utslipp og klimaendringer. Inntektene fra karbonskatten skulle refordeles til «folk flest», noe som for de fleste ville bety en netto inntekt, trass økte energikostnader. De foreslo også hvordan en internasjonal allmenningens tragedie, der enkelte land tiltrekker seg industri ved å ha lavere karbonskatter («karbonlekkasje»), kunne unngås ved å legge økt toll på varer fra land som legger seg for lavt i CO 2-beskatning. Dermed kan enkeltnasjoner føre en fornuftig klimapolitikk uten å bli spilt ut over sidelinjen i den globale konkurransen. Dette og lignende initiativer viser at det nå tenkes nytt også i økonomenes rekker.
Nesten alle bransjer, fra sementindustri og flyselskaper til banker og fondsforvaltere har «corporate social responsibility» høyt på agendaen. Det er en progressiv innstilling i næringslivet, og med en lønnsomt teknologiutvikling i miljøvennlig retning kan næringslivet vise vei for politikere med miljøvegring. «For næringslivets skyld, ikke vann ut Norges klimamål med utslippskvoter», skrev for eksempel Bjørn Haugland og Jens Ulltveit-Moe i Aftenposten i fjor høst.
Da EU kunngjorde sitt mål om å bli karbonnøytralt innen 2050 ble i tillegg 14 regioner, 398 byer, 786 bedrifter og 16 investorer enige om nullutslipp innen 2050. Antall bedrifter som har forpliktet seg til samme klimamål som i Parisavtalen er doblet. Disse bedriftene står i dag for like store CO₂-utslipp som hele Frankrike.
Konklusjonen så langt kunne derfor være et ja til overskriften; kapitalen kan være miljøets beste venn. Kanskje markedets usynlige hånd fungerer også her?
Ikke helt, dessverre. For det første forutsetter dette at kostnadene ved klimaendringer er rett priset. Nobelprisvinneren i økonomi i 2018, William Norhaus anslo balansepunktet mellom kortsiktige kostnader ved tiltak for å begrense klimaendringer og de langsiktige kostnadene ved ikke å gjøre noe, til tre graders global temperaturøkning. Det er dit vi er på vei nå, og det vil bringe kloden i en tilstand den ikke har opplevd på millioner av år.
Norhaus resonnerer prinsipielt riktig, men han priser åpenbart miljøkostnadene ved tre grader for lavt.
Miljøkostnader kan ikke lengre kan posteres som rene «eksternaliteter», men balansen mellom de kortsiktige hensyn og de langsiktige utgjør en systemisk motkraft til de endringer som trengs. Ulltveit-Moe hører med til dem som har fått betale for en overgang fra fossile til grønne investeringer. Ja selv Equinor straffes av markedet for å være «for grønne» (gitt at DNs analyse 7. februar stemmer) med et umiddelbart fall på nær syv prosent, tilsvarende 40 milliarder, etter at Eldar Sætre la frem planer for økt satsing på fornybar. Også regjeringen møter kortsiktige motkrefter på sine klimamål i form av «Folkeopprøret mot klimahysteriet».
Det grunnleggende problemet ligger allikevel i en konkurransedrevet finansverden der kortsiktig gevinst må gis forrang. Selv en erklært langsiktig aktør som Oljefondet (SPU) synes underlagt denne logikken.
Som sentralbanksjefen sa det i sin årstale der han kontant avviste enhver tanke om å bruke fondet som «politisk redskap»: «Kapitalen skal investeres med ett – og bare ett mål for øye: Høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko». Men dersom selv Oljefondet oppfatter risiko bare som økonomisk risiko, og ikke er villig til å investere for fremtiden og en redusert miljørisiko, hvem skal da gjøre det?
Hvordan skal det «grønne skiftet» finansieres, dersom selv ikke Oljefondet kan ta høyde for langsiktig diskontering?
Jeg så som medlem av Oljefondets etikkråd en periode klare holdningsendringer hos flere storselskaper i ulike bransjer: Til å begynne med var miljø noe ble utkvittert med noen få Machiavelliske linjer i årsrapportene, men etter hvert endret dette seg dels etter press fra investorer og aksjemarked, dels som et ønske om å bidra positivt til miljøet.
Det er verdt å belønne slike holdninger.
Dersom kapitalen skal spille på lag med klimaet trengs drahjelp og styring. CO 2-kostnadene må opp.
For eksempel hadde solcelleindustrien vært konkurransedyktig langt tidligere med bedre konkurransevilkår i forhold til fossil energi, og markedet responderer selvsagt umiddelbart positivt på slike incentiver.
Over det hele hviler imidlertid den store debatten om vi kan vokse oss inn i en bærekraftig fremtid via en mirakuløs frikobling mellom økonomisk vekst og miljøslitasje. Foreløpig er dette mest et fromt ønske, og det er her kapitalens virkelig store utfordring ligger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.