Vi bør la oss inspirere av Storbritannia som foregangseksempel og gjøre rapportering om klimarelatert risiko obligatorisk for selskaper og finansinstitusjoner. Om finansminister Jan Tore Sanner følger sin britiske kollega Rishi Sunak, kan vi på en effektiv måte få fortgang i kunnskapsutviklingen innen klimarisiko, og norsk næringsliv blir bedre rustet til å håndtere de økonomiske følgene av klimaendringer og klimapolitikk.

Heidi Finskas
Heidi Finskas (Foto: Skjalg Bøhmer Vold/KLP)

Gevinsten ved rapporteringskrav er at informasjon om klimarelatert risiko gjøres tilgjengelig på tvers av økonomien og i hele verdikjeden, fra selskaper i realøkonomien til investorene. Dette vil føre til en bedre kollektiv forståelse av klimarisiko, riktig prising og ikke minst at kapital styres til investeringer som reduserer klimarisikoen i økonomien.

Storbritannia introduserer kravene på en smart måte. Finansministeren lanserte et veikart for hvordan de ser for seg å fase inn lovkrav. På denne måten får næringslivet forutsigbarhet samtidig som myndighetene unngår å innarbeide barnesykdommer i detaljerte lovkrav. Detaljene vil komme de neste par årene, men næringslivet har fått en klar beskjed om at det er bare å sette i gang.

Dette er ikke første gang Storbritannia viser vei. Det var tidligere sentralbanksjef Mark Carney som for alvor plasserte klima på det økonomiske risikokartet for fem år siden. Han viste til tre typer klimarelaterte risikoer: fysisk klimarisiko, overgangsrisiko og ansvarsrisiko.

Internasjonale anbefalinger om klimarisikorapportering ble etablert på Carneys initiativ (TCFD, Taskforce for climate-related financial disclosures). Det er disse som nå danner grunnlaget for rapporteringskravene som Storbritannia vil innføre.

En sentral anbefaling der er at selskaper bør stressteste sine forretningsmodeller for å vise hvordan selskapet kan tjene penger i en verden der klimapolitiske mål nås.

Rapporteringen er i dag umoden og forholdsvis lite standardisert, men det kommer raskt til å endre seg når myndigheter er så tydelige som britene nå har vært. Og det er først når klimarisiko blir analysert og rapportert på bred front, at vi i næringslivet og finansbransjen kan utvikle mer kunnskap om hva klimarisikoen vår reelt sett er og være i stand til å anvende kunnskapen for å gjøre noe med denne risikoen.

En tydelig marsjordre fra norske myndigheter vil derfor være et positivt grep som kan løfte norske selskaper og finansinstitusjoner.

Sammen med mange investorer i et internasjonalt marked jobber vi i KLP for å forstå klimarisiko så godt som mulig. En utfordring er at det er mye informasjon om investeringene våre som er mangelfulle. Vi har i mange år jobbet for å få selskaper til å rapportere mer og bedre klimarelatert data. Tilsvarende trenger Finanstilsynet og andre bedre informasjon fra oss i finansnæringen fremover, for at de skal kunne vurdere klimarisikoen i bransjen og på tvers av den norske økonomien.

Dette er et felt hvor usikkerheten er stor og spørsmålsstillingene komplekse. Hvilke er de fornuftige og riktige indikatorene? Er datakvaliteten god nok til å analysere risiko på en måte som vi faktisk kan håndtere? Hvordan kan klimarisiko best analyseres med de begrensninger vi har på data og verktøy? Hvordan omsetter vi scenarioer i klimapolitikken til effekt på vår investeringsportefølje?

Det er spørsmål som vil få bedre svar underveis – og norske myndigheter kan bidra til at vi sammen kan komme oss raskere ut av startgropen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.