Hvert år lages hundrevis av samfunnsøkonomiske analyser som vurderer fordeler og ulemper av ulike prosjekter. I en slik nytte-kostnadsanalyse skal virkningene tallfestes så langt det er mulig. Ettersom det kan være vanskelig å tallfeste mange effekter, har Finansdepartementet flere konkrete anbefalinger og krav til hvordan dette skal gjøres. Det gjelder for eksempel valg av diskonteringsrente.
For prosjekter som gir økte eller reduserte CO2-utslipp, er kostnaden per tonn CO2 sentral for å vurdere den samfunnsøkonomiske lønnsomheten. Men for CO2 finnes det ingen konkret anbefaling fra departementet.
Dermed blir det opp til utreder og oppdragsgiver å velge CO2-pris.
Hva som brukes spriker, og resultatet kan bli feilvurderinger av prosjekter. Vi risikerer at prosjekter som burde vært gjennomført, ikke blir realisert, og at prosjekter som ikke er i tråd med Parisavtalen, blir akseptert.
Dagens avgiftssats for CO2 på 508 kroner per tonn er nyttig for vurderinger av utslipp i 2019, men ikke for utslipp på lengre sikt.
I 2016 gjennomførte Oslo Economics en analyse for Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet om hvorvidt staten burde støtte demonstrasjonsprosjekter for karbonfangst og –lagring. Analysen la til grunn en CO2-pris i 2030 på i underkant av 300 kroner, som må sies å være en lav CO2-pris. Konklusjonen ble at støtte til slike demonstrasjonsprosjekter ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Til sammenligning opererer Statens vegvesen med en CO2-pris i 2030 på godt over det tredobbelte i sin veileder for konsekvensanalyser.
I den samfunnsøkonomiske analysen av Equinors havvindprosjekt Hywind Tampen har Multiconsult med flere gjort sensitivitetsberegninger på CO2-priser. De fant at ved 25-års levetid og fire prosent diskonteringsrente er prosjektet samfunnsøkonomisk lønnsomt med CO2-priser i tråd med det langsiktige Parismålet (altså en 1,5- til 2-gradersbane), men ikke med en lav CO2-prisbane – med mindre det er betydelige teknologigevinster (se figur). Dette illustrerer hvor viktig CO2-prisen er for den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i et prosjekt.
Sist gang et offentlig utvalg gjennomgikk rammeverket for samfunnsøkonomiske analyser, var i 2012, det såkalte Hagen-utvalget. Det skriver at for årene det ikke finnes internasjonale kvotepriser bør CO2-prisbanen «over tid nærme seg en antatt togradersbane basert på internasjonalt anerkjente modellberegninger» (NOU 2012: 16).
Tre år senere vedtok verdens land Parisavtalen med mål om å begrense temperaturøkningen til godt under to grader og sikte mot 1,5 grads oppvarming. Det er derfor naturlig at samfunnsøkonomiske analyser vurderer lønnsomheten i tråd med dette målet.
Hva CO2-priser i tråd med Parismålet er, er ikke opplagt. Alle modeller som kommer frem til en slik CO2-pris, har svakheter ved seg, og svaret kommer dessuten an på hvilke forutsetninger en legger inn om vekst i fornybar energi, teknologiutvikling etc. FNs klimapanel sine anslag på CO2-priser i tråd med Parismålet har stor spredning. Men at det er vanskelig, betyr ikke at det ikke bør komme en anbefaling.
Så lenge Finansdepartementet ikke kommer med en slik anbefaling, må utreder og oppdragsgiver selv gjøre en vurdering fra gang til gang. Det er lite trolig at dette gir mer fornuftige resultater. Snarere tvert imot.
Direktoratet for økonomiforvaltning anbefaler i sin veileder for samfunnsøkonomiske analyser at det undersøkes hvilken CO2-pris som er nødvendig for at et klimaprosjekt skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dette er en fornuftig anbefaling.
Klimarisikoutvalget anbefaler at det lages CO2-prisbaner basert på forskjellige scenarioer, og at et av scenarioene bør være i tråd med Parismålet. I Revidert nasjonalbudsjett skriver regjeringen at de vil følge dette rådet.
Sensitivitetsanalyser er nyttige, ikke minst med tanke på risikovurderinger, men for samfunnsøkonomiske analyser vil det også være nødvendig med en anbefalt CO2-prisbane. Etter vår oppfatning bør denne være i tråd med Parisavtalen.
En av klimarisikoutvalgets konklusjoner er at en effektiv klimapolitikk er det eneste virkemiddelet for å dempe faren for katastrofale klimaendringer. Sen innstramning i klimapolitikken gir større kostnader og risiko i omstillingsfasen enn om klimapolitikken settes inn tidlig, og på en kostnadseffektiv og forutsigbar måte.
Dersom vi ikke vurderer kommende prosjekter basert på CO2-priser som tar utgangspunkt i Parismålet, vil prosjekter som ikke burde blitt realisert likevel bli det. Da blir det vanskeligere og dyrere å nå klimamålene senere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.