Regjeringens ambisjon i Klimameldingen om å øke klimaavgiften til 2000 kroner per tonn CO2 gir inntrykk av å være et kraftfullt klimatiltak. Forslaget behandles i disse i dager i Stortingets energi- og miljøkomité.

Det er en god idé å prise utslippene, men systemet har sine store svakheter.

  • Avgiftsøkningen vil legges på sektorer der effektene er små, mens utslipp der avgiften virkelig ville virket, er unntatt.
  • Det er heller ikke én, felles, klimaavgift i dag. Avgiftene og kvotesystemet gir en trapp av priser som i fjor gikk fra null kroner for jordbruket, rundt 250 kroner for industrien, 600 for transport, 800 for olje- og gassutvinning, og luftfart på topp med nesten 850 kroner per tonn.

For at økte klimaavgifter skal virke effektivt, må de treffe de utslippene som ikke er tilstrekkelig priset. Transportøkonomisk Institutt har anslått at den reelle klimaavgiften for personbiler er minst 12500 kroner per tonn CO2 gjennom de samlede klimarelaterte avgiftene på kjøp og bruk av bil. Den foreslåtte avgiften vil øke prisen på bensin/diesel med vel tre kroner, men personbiltrafikkens bidrag til å redusere de norske utslippene vil kun være én prosent.

Annegrete Bruvoll
Annegrete Bruvoll

Mulighetene for å skvise ut mer utslippskutt ved avgifter er derfor i stor grad uttømt i transportsektoren, og regjeringens tilsynelatende ambisiøse forslag reduseres til dyr symbolpolitikk med mager klimavirkning.

Nettopp fordi klimaavgifter ville hatt stor effekt i industrien og jordbruket, virker ikke avgifter å være aktuelt for disse næringene, og slett ikke en avgift på 2000 kroner. Klimaavgifter ville gitt store utslippskutt, men baksiden er at næringene ville måtte redusere og omstille produksjonen i mer klimavennlig retning.

Henrik Lindhjem
Henrik Lindhjem

Fordelingseffektene er hovedgrunnen til at vi har et lappeteppe av klimapriser, i stedet for én, felles pris på det samme problemet, som alle som forurenser må betale. I stedet fremmes nye, svært dyre tiltak rettet mot transport- og oljesektoren, der fordelingseffektene er mindre problematiske siden kostnadene spres tynt over hele befolkningen.

Til debatt: Annegrete Bruvoll
Til debatt: Annegrete Bruvoll

Elektrifisering av sokkelen vil for eksempel øke kraftprisene, noe som også vil øke presset på utbygging av vind- og vannkraft i norsk natur. Naturinngrep og økte kraftpriser vil fordeles jevnt over befolkningen og er derfor mindre synlige enn om enkeltnæringer rammes.

Stadig flere initiativ og analyser internasjonalt undersøker økt aksept for avgifter ved å bruke avgiftsinntektene til bestemte formål i stedet for til generelle offentlige utgifter som i dag. Vi har utredet mulighetene for slik øremerking av norske CO2-avgifter. I en spørreundersøkelse blant Norges befolkning finner vi at øremerking kan øke aksepten for klimaavgifter betydelig, også innenfor de sektorene som i dag har lav eller ingen avgift.

Særlig positive er folk dersom inntektene går til klimavennlige teknologier og transportløsninger og til næringer i distriktene. Aksepten for avgifter vil også øke om en bruker deler av avgiftsinntektene til å kompensere de som bærer en relativt større del av byrden og avhjelper en vanskelig, men helt nødvendig, omstilling.

Særlig positive er folk dersom inntektene går til klimavennlige teknologier og transportløsninger og til næringer i distriktene

De makroøkonomiske analysene som er gjort i Norge er begrenset til konvensjonelle grep som å redusere andre skatter og avgifter, for eksempel på arbeid. Dette er ikke tilstrekkelig for å skape nødvendig aksept.

Vi anbefaler utredninger av øremerking av avgiftsinntekter til støtte til teknologiutvikling og andre klimatiltak, samt kompensasjon av dem som bærer den største byrden.

Deler av kompensasjonen kan gradvis fases ut etter hvert som økonomien omstiller seg.

Økonomer anbefaler generelt ikke øremerking av avgiftsinntekter. Det riktige er å finansiere de til enhver tid viktigste behovene. Likevel kan øremerking være samfunnsøkonomisk effektivt om det bidrar til å fjerne en annen ineffektivitet som den mangelfulle klimaprisingen innebærer.

Aksepten øker når folk opplever eierskap til hva avgiften går til. Dersom støtte til utvikling av klimavennlige teknologier inkluderes, vil inntektene også bidra til å rette opp enda en markedssvikt som ligger i at markedet alene ikke gir nok teknologiutvikling.

Partiene synes å stå langt fra hverandre i forslaget om økte klimaavgifter. En målrettet omfordeling av inntektene til de næringer og befolkningsgrupper som rammest mest kan kanskje bidra til å samle partiene om en avgiftsprofil som virker.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.