Bærekraft – menneskehetens utfordring – setter grenser for hvor støttende og tilgivende vi kan være når vi ombestemmer oss om hva som er akseptabelt.

Tenk mink og petroleum. Statsmakten kan trenge å være litt nøye – i det minste med ordbruken – når den kompenserer reve- og minkbønder. Det er nemlig umulig å kompensere de som «taper» når menneskeheten skal vende seg bort fra fossilt brensel. Slike løfter skal ikke gis. Ei heller indikeres.

En morsom studie av løvinner kan illustrere. Løvinner lever gjerne i litt større fellesskap, der «kattungene» oppdras av «tanter». På godt og vondt; de er jo ikke like mye skikk på disse damene. Damene patruljerer området i par, og forskeren studerte hvordan parsammensetningen påvirket patruljeringen.

Han ville se om de tøffeste damene patruljerer annerledes om de har følge av en som er litt spakere, mer tentativ og skvetten, enn når de har følge av en annen tøff kjerring.

Det forskeren fant, var at patruljen da ble annerledes kommuniserende; tøffingen er uansett i forkant, søkende og utfordrende, men hun kikker seg oftere over skulderen. Hun sjekker i større grad om hun har støtte. Hun venter, eller velger buer, slik at følgeren er med, lokalisert, og eksponert. Litt som hvis du går på ski med et barn.

Tøffe-løvinnen selv blir også mer prøvende, ikke så trygg og frimodig, i å utfordre mulige inntrengere.

Overfører vi dette til bærekraftsspørsmål for oss mennesker, så er et viktig trekk med bærekraftsutfordringer at politikken vil endre seg, for eksempel for minkpels og fossilt brensel, som kan være i en overgangsfase fra «en velsignelse for menneskeheten» til noe vi skal klare oss uten.

Den prosessen er veldig interessant i seg selv. Om vi fokuserer på statsmakten, så kan statsmakten gå fra å være trygt støttende til å bli spørrende via kald, og til å bli den som stenger: stenger for kreditt, stenger for salg, stenger for forbruk. Åpner for sol. Kanskje ved hjelp av en skatt eller kvoter som effektivt eksproprierer store verdier i biler og sementfabrikker.

Det betyr at statsmakten skal være og skal betraktes som en litt upålitelig støttepatrulje. Alle må kikke seg litt over skulderen, sjekke om støtten er der, sjekke om blikket hos partneren begynner å vike, tiltrekkes av noe annet.

Denne tentativiteten gjelder naturlig alle parforhold og samarbeid, ikke bare for patruljen på savannen. Tentativiteten er et problem og en løsning.

Det er ingen tvil om at statsmakt innebærer ekspropriasjonsmakt. Staten har i en rettsstat et monopol på å tilby ufrivillige avtaler. Gode institusjoner setter halvsolide grenser for denne ekspropriasjonsmakten, som når Grunnloven pålegger statsmakten en viss betalingsplikt når den tar huset ditt.

Men statsmakten opererer faktisk uten strenge grenser for «ekspropriasjonskonsekvensene» av politikkendringer. For eksempel så klassikerne Adam Smith og David Ricardo at friere kornhandel ville ta store verdier fra landeierne i England, og at de ikke kunne kompenseres.

Politikken ville imidlertid begunstige de fattige og industrien og de voksende byene. Og kanskje helheten.

Grunnlovens paragraf 112 – miljøparagrafen – gir et klart varsel til alle om at når det gjelder miljøspørsmål så har forurenseren ingen sterk beskyttelse. Den beskyttelsen er det miljøet som har. Man kan altså ikke vente seg «full kompensasjon» hvis man er engasjert i en virksomhet som må forandre seg når miljøbetingelsene forandrer seg.

Denne utryggheten er en løsning.

Staten skal – med andre ord – være «passelig pålitelig». Du skal slett ikke være trygg på kompensasjon når statsmakten ombestemmer seg. Dette vil i størst grad påvirke deg om du tar langsiktige investeringsbeslutninger.

Nettopp nå ser det faktisk ut som at spesielt industrielle eiere og finansinstitusjoner forsøker å bli mer klimavennlige i sine beslutninger. Mer enn andre.

En tolkning av dette mønsteret, hvis det er et mønster, er at det er disse som tar våre – samfunnets – mest langsiktige beslutninger. De plasserer fabrikker og andre aktiva i landskapet. Og det kan ha slått dem at fremtidige støtte for fossilt basert aktivitet ikke er helt pålitelig.

Og at tilstrammingen vil komme uten rause kompensasjoner.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.