Debatten om statens rolle i det grønne skiftet fikk en ny vending med IEAs nullutslippsscenario. Argumentene for å dele ut oljelisenser og la skattebetalerne ta risikoen ved leteinvesteringer, har aldri vært svakere.

Men ligningen har to sider, slik Anders Bjartnes påpekte i DN 31. mai. For mens regjeringen, LO og NHO ikke legger særlig vekt på IEAs anbefaling om å begrense leting, velger andre å se bort fra hva som ifølge IEA trengs for å begrense etterspørselen etter olje, gass og kull så mye at vi ikke trenger mer: Sol- og vindkraftproduksjonen må tredobles innen ni år, og tidobles innen 30 år. Vannkraft og kjernekraft må dobles.

Marius Holm
Marius Holm

Miljøorganisasjoner som applauderer IEAs oljestopp, men motarbeider de fleste former for utslippsfri kraftproduksjon, har et forklaringsproblem. Uten ren energi, trenger vi mer skitten energi.

Et forklaringsproblem har også økonomer og kommentatorer som advarer mot dyr klimapolitikk. Professorene Klaus Mohn og Ola Kvaløy leverer sammen med DNs Bård Bjerkholt flere gode forsvar av fellesskapets lommebok i sine advarsler mot det «miljøindustrielle kompleks».

Hovedbudskapet er at investeringer bør overlates til markedet, og den grønne staten bør nøye seg med å øke prisen på utslipp.

Jeg er glad for advarslene, for god politikk blir til når den brynes mot faglig funderte innvendinger. Klimapolitikken vil skape nye vinnere, men ingen bør høste superprofitt på fellesskapets bekostning.

Vi må like fullt ha virkemidler utover CO2-prisen. Ifølge IEA må de globale investeringene i kraftproduksjon, infrastruktur, energitransformasjon av bygg og prosessomlegging i industri mer enn tredobles frem til 2030, til over 30.000 milliarder kroner (tre oljefond) per år. Norge er ikke noe unntak, også vi trenger kraft og hydrogen for å fase ut fossil energi i transport og industri.

Det er ekstremt naivt å tro at CO2-prising vil være et tilstrekkelig virkemiddel, særlig i praksis, når vi tar hensyn til barrierer, som at prisen bør gjelde på tvers av land, fordelingseffekter og politiske motkrefter.

Men også i teorien er økonomene på tynn is. Vi har solid empiri for at andre virkemidler gir kostnadseffektiv måloppnåelse.

De dyreste virkemidlene har altså vist seg å være de billigste

Prisen på solceller og elbilbatterier har falt med 90 prosent på 10–15 år. Prisfallet skyldes industrialisering og konkurranse, med alt det fører med seg av skala, effektivisering, teknologiutvikling og innovasjon gjennom hele verdikjeden. Men driveren for industrialiseringen er at stater har skapt marked for disse teknologiene gjennom ulike virkemidler økonomene har advart mot.

  • Subsidier til fornybar energi i enkelte europeiske land har skapt markedet for solceller og vindturbiner.
  • Ekstremt høye avgifter på fossile biler i land som Norge skapte marked for elbiler.

Disse teknologiene er de viktigste klimaløsningene, og ville aldri sett dagens lys uten målrettet klimapolitikk med kostnader i størrelsesorden 5-10.000 kroner per tonn – mange ganger høyere enn realistisk global CO2-pris. Økonomenes bidrag har vært å påpeke at dette er dyr og ineffektiv klimapolitikk. Men politikkens resultat er at nøkkelteknologiene er blitt konkurransedyktige, og vil konkurrere ut fossil energi på sikt, selv i land uten klimapolitikk.

De dyreste virkemidlene har altså vist seg å være de billigste. De vil gi negativ tiltakskostnad, og har skaffet oss den billigste veien til måloppnåelse i klimapolitikken, nemlig null utslipp.

Hva kan vi lære av dette?

For det første må vi gjøre mer av det samme. Prisen på bunnfast vindkraft har stupt fordi det ble skapt marked. Vi bør skape marked for flytende havvind, hydrogenteknologier, elektriske lastebiler og andre viktige teknologier som fortsatt er umodne og dyre. Hvis hele verden skal benytte disse løsningene innen 2050, må noen ta kostnaden med å industrialisere teknologiene frem mot 2030.

For det andre bør vi lytte til økonomens advarsel mot tilkarringsvirksomhet. Ved å skape marked med konkurranse, unngår vi superprofitt. Solceller og vindturbiner ble ikke billige i et laboratorium. Det trengs industrialisering og skala i ekstrem markedskonkurranse, der tusenvis av selskaper med hver sin lille rolle i disse verdikjedene må bli flere prosent billigere eller bedre hvert eneste kvartal for å overleve konkurransen, som er motoren i kostnadsreduksjonene. Subsidiene havnet ikke noens lommer, men ga oss billigere fornybar energi.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.