Sylvi Listhaug holdt forrige helg sin første tale som Frp-leder og gikk til angrep på klimahysteriet. Hun la også frem sin klimaløsning: Teknologiutvikling som ikke kan vedtas av politikere, men må skapes av det private næringslivet.
Det er smigrende at Listhaug har så stor tiltro til næringslivets evne til å levere løsningene på klimakrisen. Det har vi også. Listhaug tar imidlertid feil når hun antar at avgiftsletter på lavutslippsteknologi og tiltro til markedet alene skaper de endringene som trengs for å avverge klimakrisen og samtidig sikre norsk konkurransekraft.
Det foregår en verdensomspennende omstilling vekk fra olje og gass, som vår økonomi er helt avhengig av å eksportere. IEA slo nettopp fast at det ikke er plass til nye oljefelt dersom temperaturøkningen skal holdes under 1,5 grader. Da må det skarpere lut til.
Som representanter for næringslivet ønsker vi å gi Listhaug og de andre partilederne en oppskrift på en klima- og næringspolitikk som vil gjøre Norge kapabel til å ta sin del av klimadugnaden og samtidig ruste bedriftene og handelsbalansen for en tid med mindre oljeinntekter.
Her er de tre viktigste virkemidlene som vil akselerere omstillingen:
- Det må koste mye mer å forurense.
Regjeringens forslag om å gradvis øke CO2-avgiften til 2000 kroner per tonn innen 2030 er effektiv, billig og rettferdig klimapolitikk. Effektiv fordi prismekanismene i markedet fungerer ypperlig til å styre konsumet vekk fra de varene og tjenestene som forurenser mye, og samtidig stimulere en utvikling av utslippsfrie varer og tjenester. Billig fordi det som et tiltak ikke vil bruke skattepengene til fellesskapet, men heller la de som forurenser betale for ulempene dette medfører.
Rettferdig er avgiften fordi det på tross av store utslag på bensinpris, bedrifters bunnlinje og tungindustri, også gir inntekter som kan brukes til å hjelpe dem som rammes uforholdsmessig hardt, med direkte pengestøtte til omstilling og med lettelser i andre skatter og avgifter.
Ordskiftet frem mot valget i høst bør ikke handle om hvorvidt CO2-avgiften bør økes, men hvordan det gjøres rettferdig, og uten å lette på andre avgifter som vil nulle ut den tiltenkte effekten.
- Vi må stille mye strengere krav til grønne innkjøp.
I Norge brukes det årlig 600 milliarder kroner i offentlige innkjøp. Oppnåelse av klimamålene bør bli en del av kriteriene til alle innkjøp av størrelse som legges ut på anbud. Vi kan ikke bare se på prisen, men hva som vil være best for å kutte tilstrekkelig med utslipp, stimulere sirkulære verdikjeder og verne om naturen.
Bedrifter må benytte samme tankegang for sine innkjøp. Det er store summer og kan flytte markedet i riktig retning.
- Vi må telle utslipp som vi teller penger
Hvor mye utslipp kan staten som byggherre tillate i for eksempel et samferdselsprosjekt, og fortsatt være i tråd med klimamålene? Skal prosjektet først stå ferdig om fem eller ti år, må vi ta hensyn til de årlige utslippsreduksjonene vi har forpliktet oss til frem til da. Man må ha et budsjett for utslipp, ikke bare for pengebruk.
Man må ha et budsjett for utslipp, ikke bare for pengebruk
Den samme tankegangen kan overføres til hele næringslivet. Det totale fotavtrykket til bedrifter må måles. Alle større bedrifter bør være godt kjent med EUs taksonomi, «scope» én, to og tre, «science based targets» og klimarisikovurderinger i henhold til TCFD. Klimarapportering i tråd med disse standardene bør i bli obligatorisk for alle bedrifter av en viss størrelse.
Uten å realisere potensialet til disse tre tiltakene i neste stortingsperiode kommer vi ikke til å nå klimamålene for 2030, og norsk næringsliv blir skadelidende.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.