I innlegg i DN 19. oktober tar Olav Hjeljord, professor emeritus ved NMBU – ikke i skogbruk – langt på vei til orde for å slutte å hugge skog, fordi gammel skog binder mer CO2 enn ung skog, og vi trenger å minimere utslippene/maksimere bindingene på kort sikt for å oppnå Paris-målene.

Med en slik tilnærming hadde det vel vært best å slutte med alt. Men særlig klokt er det ikke.

Nå er det imidlertid «bruk av skog», altså skogbruk, FNs klimapanel mener er et av de viktigste tiltakene mot global oppvarming. Da må man se på hvordan skogbruket kan maksimere biomasseproduksjonen, samtidig som man forsøker å legge biomasseproduksjonen på trær som kan brukes til annet enn bioenergi.

Bioenergi er viktig nok det, for klimaet, men enda bedre blir det å kunne substituere plast-, stål- og betongprodukter først, før de utbrukte materialene til slutt går til bioenergi.

Hva substitusjon angår er det da stor forskjell på å få 40 prosent skurtømmer ut av ei skogsdrift og 80 prosent skurtømmer, slik man kan få i plantet skog i kystskogbruket.

Norsk skogforskning har mye forskning på hvordan skogproduksjonen optimaliseres. Det er blant annet dette som angir det vi kaller hogstmodenhetsalder for skogbestand. Svært mye av det som er blitt hugget til nå og som bør hugges i årene fremover, er imidlertid ofte eldre enn hugstmodenhetsalderen, blant annet fordi infrastrukturen ikke har vært nok utbygget, slik at skogen ikke har vært tilgjengelig.

Noe blir og er dessverre blitt hugget for tidlig, delvis også grunnet manglende infrastruktur til den eldste skogen, men også på grunn av vern av den eldste skogen.

Heldigvis har vi ennå noe norsk skogindustri som har overlevd oljeøkonomien. Den har vi av klimahensyn behov for å ta vare på, og da må den skaffes råstoff. Da kan det måtte medgå litt yngre skog, der eldre skog av ulike grunner mangler.

Skogsveiutbygging blir derfor fortsatt viktig.

Les også denne kronikken: Regnskogsparadokset dnPlus

Hjeljord er opptatt av skogens bidrag i klimakampen, men synes ikke å ha fått med seg det store potensialet for skoglig karbonbinding ved å fortløpende tilplante den dyrkede marken som årlig tas ut av produksjon. Dette er typisk tidligere skogarealer som ble dyrket for matproduksjon og som nå av ulike grunner ikke lenger er lønnsomme nok.

Norge mangler en politikk for å bringe slik arealer tilbake til skogproduksjon.

De siste 15 årene er i gjennomsnitt godt over 20.000 dekar årlig blitt tatt ut av matproduksjon. Dette er sentralt beliggende høyproduktive arealer som bare blir liggende og gro igjen med kratt. Kratt binder lite CO2, og det vil ta 200–300 år før arealene gjennom naturlig suksesjon produserer noenlunde som en normal norsk skog.

Her taper man fort tre-fire tregenerasjoner med kulturskog. Ett års brakklagt areal gir tapt CO2-binding på anslagsvis 40.000 tonn årlig. Slik arealsløsing gir derfor svært store tall i tapt karbonbinding, og altså tap av fornybart råstoff til industrien.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Ett års brakklagt areal gir tapt CO2-binding på anslagsvis 40.000 tonn årlig