Konkurransereglene skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å fremme konkurranse mellom foretak. Dessverre viser det seg at de samme reglene kan skape trøbbel for ambisiøse mål om å redusere klimagassutslipp.

Problemet er at innføring av fornuftige tiltak for å redusere utslipp ofte gjør en vare eller handlekurv dyrere, for eksempel å ta betalt for plastposer i butikken. Så lenge forbrukerne ikke er villige til å betale for dette, vil førstemann som innfører slike tiltak, få en konkurranseulempe og tape salg til sine konkurrenter, som ikke har innført tiltaket.

Det kan derfor være nødvendig å samarbeide med sine konkurrenter for å innføre slike tiltak samlet i en bransje. Og her støter man an mot konkurransereglene som jo nettopp forbyr visse typer samarbeid mellom konkurrenter.

Litt forenklet kan man si at slikt samarbeid vil være lovlig dersom fordelene oppveier ulempene. Men er renere luft en relevant fordel?

Og hvordan tallfeste fordelen av mindre plast i havet for forbrukere på Elverum?

Her kunne Konkurransetilsynet ha gjort en forskjell ved å tydelig veilede om hvordan det vil gripe an slike saker.

Dessverre kan ikke Konkurransetilsynet beskyldes for å ha inntatt en ledende rolle på dette feltet. Tvert imot har tilsynet lenge vært helt avvisende til at klimagevinster er relevante i den avveiingen av fordeler og ulemper som konkurranseloven legger opp til. Med ny konkurransedirektør – og formodentlig presset/inspirert av Europakommisjonens retningslinjer for bl.a. bærekraftig samarbeid – ser det ut til å være en holdningsendring på gang.

Tilsynet har nå publisert en egen temaside om konkurranse og bærekraft – som riktignok gir svært begrenset veiledning – og endog avholdt en egen bærekraftskonferanse fredag 18. november. Samme dag hadde to ansatte i Konkurransetilsynet, Magnus Friis Reitan og Rebekka Søvik, et innlegg i DN om hvordan konkurransesvikt kan bremse grønn omstilling.

Overraskende nok var det ikke et pip om hva tilsynet mener kan være lovlige samarbeid.

I stedet ramses det opp en rekke saker som hverken fremmer miljø eller konkurranse, og som vel ingen mener burde være lovlige: en avtale mellom bilprodusenter om å ikke utvikle mer miljøvennlig teknologi, og en avtale mellom produsenter av gulvbelegg om å ikke si noe om miljøkonsekvensene av produktene de solgte.

Dette minner om tidligere konkurransedirektør Lars Sørgårds merkelige henvisning til et samarbeid om å ikke forlenge varigheten på lyspærer (på 1920-tallet) som et slags bevis på at samarbeid om bærekraft er problematisk.

At det er ulovlig å samarbeide med konkurrenter om å fryse den teknologiske utviklingen visste vi fra før. Det vi trenger er presis og konkret veiledning om hvordan tilsynet vil se på samarbeid som beviselig reduserer klimautslipp.

Heldigvis finnes det andre som tør å gå lenger. I Østerrike er konkurranseloven endret slik at klimagevinster av samarbeid skal antas å komme forbrukerne til gode, en slags snudd bevisbyrde.

I Nederland har konkurransemyndighetene publiserte detaljerte retningslinjer for bærekraftig samarbeid mellom bedrifter.

Det er mulig det ble sagt mye klokt på tilsynets bærekraftskonferanse, men det forblir en hemmelighet for alle som ikke deltok.

Fint om vi andre kan få noe veiledning om hvordan tilsynet vil vurdere samarbeid som gir klimagevinster.

At det er ulovlig å samarbeide med konkurrenter om å fryse den teknologiske utviklingen visste vi fra før

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.