Hvordan kan det best forklares at prisnivået i dagligvarebutikkene er 40 prosent høyere i Norge enn i Sverige og Danmark, mens prisnivået i sports- og elektronikkbransjen i de tre landene er det samme?

Hvis vi i et tenkt tilfelle ser for oss at norske myndigheter, for å opprettholde spredt bosetting i landet, inviterer Samsung, Siemens, Adidas og Berghaus til å etablere fabrikker i distriktene for produksjon av varene de selger i det norske markedet. I bytte gir myndighetene de fire selskapene rollen som markedsregulator for hele elektronikk- og hele sportsbransjen i Norge, som i praksis betyr at selskapene tildeles monopolmakt.

De fire selskapene ber ikke om betenkningstid. Og hvordan tilpasser de seg? Jo, de vil selvfølgelig å ha monopolpriser ut til forbrukerne, fordi det gir størst overskudd.

Men butikkleddet er ikke regulert, her passer myndighetene på at det er fri konkurranse, altså minst tre kjeder i hver bransje. Så for å unngå «destruktiv» priskonkurranse i butikkleddet, prioriterer firerbanden tre utvalgte kjeder i hver av de to bransjene, og for å disiplinere frem koordinert prissetting i butikkleddet, forespeiler firerbanden de seks kjedene en stabil andel av monopoloverskuddet.

Raskt får Norge en elektronikkbransje og en sportsbransje med mange arbeidsplasser i distriktene, god lønnsomhet i produsentleddet, god lønnsomhet i butikkleddet, overetablering av butikker (fordi kjedene ikke konkurrerer på pris, men på lokalitet), snevert varetilbud ut til forbruker, og et samkjørt prisnivå som er 40 prosent høyere enn i våre naboland.

Det er slik den slags markeder fungerer. Det er slik forretningsfolk tilpasser seg.

Politikere kappes nå i å kreve økt konkurranse i dagligvaremarkedet. Da kan de jo starte med å innrømme at dagens regulering av produsentleddet i realiteten innebærer en halvskjult forbrukerskatt på 80 milliarder kroner, over 80.000 kroner årlig for en vanlig familie, som ideelt sett skal subsidiere næringsliv i distriktene, men som også bidrar til å fylle opp lommebøkene til noen få, velstående aktører i begge ledd.

Myndighetene kan ikke regulere bort den uønskede siste effekten uten å samtidig redusere den ønskede første. Det er politikernes dilemma. Og med kapitalismens natur for å akkumulere virksomhet i stadig større enheter og Sps popularitet i mente, forblir dette i overskuelig fremtid en villet, uønsket utvikling.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.